Når du som allmennlege ST-lege tar deg gjennom stripete jungel og vandrer over sletter, passerer du et tilbakevendende vannhull som gir deg et gjennomtenkt og magefyllende øyeblikk: den farmasøytiske lunsjen. På helsestasjonen har vi dessverre ikke lov til å ha det samme, fordi en fastlege ikke trenger å være så oppdatert. (Vi driver for det meste med alvedon og plaster, ikke sant?) Migrantgeneral ST bemerker at ved hver medisinlunsj, som en ortodoks religiøs røkelsesseremoni, gjentas de samme ritualene om og om igjen.

Til å begynne med vet ikke halvparten engang at det er en medisinlunsj, til tross for oppslag på oppslagstavler og e-poster i godt fylte innbokser. Dette resulterer i 10 minutters diskusjon om hvem som faktisk har erklært vegetarisk kosthold, hvem som nettopp har spist laksesalat og om det virkelig er tatt hensyn til påviselig eller opplevd glutenintoleranse.

Den stakkars farmasøytiske representanten prøver å skape en hyggelig atmosfære samtidig som han beklager voldsomt at smaksvariasjonene til brusvannet ikke er så mange som cateringfirmaet har antydet, og ja, det er klart det er bra nå det begynner å bli vår. Publikum er vanskelig å flørte og motvillige. Ingen ser i øynene. Dette på grunn av alles usikkerhet om hvor dårlig samvittighet man må ha når man har fått bytte av ukokt ris, romainesalat og vinaigrette til den lette prisen av sin medisinske uavhengighet og en hardt opptjent lunsjtime. Kan du som lege anbefale en medisin hvis du også husker en «sommer middelhavsbuffet»?

Videre utvikler ritualet seg i henhold til manuset og noen arketyper krystalliserer seg.

De grådige – sluke brorparten av alle gratis brosjyrer med smøreskjemaer og tips for å legge inn medisiner. Hvis det er salgsfremmende godteri på bordet, blir de traktet inn i myntlommen. Var det salat igjen? Rett ned i frakkelommen. Vit på forhånd hvilken del av buffeten som er verdt å fokusere på.

Det uforanderlige – han nekter en gang å se kollegene sine i øynene. Ingenting skal få lov til å påvirke denne uavhengighetsridderen. Kryssede armer. Legg mye arbeid i å se ukuelig ut. Han vil sannsynligvis foreskrive mindre av det nye stoffet på Pin Kiv. Spis lunsj skjønt.

Husstellsteknikeren – får sin mentale energi av å plage selgeren på et tidlig tidspunkt med kritiske spørsmål som noen ganger trekker vekten ut av løse luften. Den hevder å representere all akkumulert kunnskap og erfaring. Selvrettferdig og selverklært.

Kandidaten – ble tvunget inn og kunne derfor ikke varme opp gårsdagens lettkokte makaroni, men har heller ikke fått salatinvitasjon og prøver å skjule magen rumlende ved å blande seg med tapet og møbler. Noterer flittig og uten filtre.

The Lost – Han viser interesse gjennom hele talen, men avslører til slutt at han ikke helt har forstått hvilket organsystem som er målrettet mot stoffet. Det setter selgeren i en mental blokkering i beina hvor han må fortsette å interessere seg for det idiotiske spørsmålet selv om han heller vil stille spørsmål ved personens kognitive evner. Mulig dobbeltagent.

«Show-tyveren» – begynner å holde sin parallelltale som delvis berører hva selgeren holder. Noen ganger samtidig. Alle blir forvirret. Det gir en delikat forståelse av hvordan parallelle universer kan eksistere side om side.

Kjøpt – stemmer nøyaktig med alt selgeren har sagt og føles nesten som en del av manuset til tider. Mistenkt for å ha én eller noen ganger flere tusen gode grunner til oppførselen. Litt for solbrun.

Plutselig ringer klokken 12.59 og alle reiser seg midt i en setning og lunsjen er over. «Og hvis du har spørsmål, kan du sende dem en e-post», lyder tallerkenene som er skrapt fra baren.

Medisinsk tidsskrift 44-45/2022

Lakartidningen.se 2022-11-04