Han har mange strenger til lyren sin. Vårdfokus tok en prat med Måns Lööf som i tillegg til å være sykepleier i barnepsykiatri, også kan definere seg som helseapp-innovatør, folkepedagog, foreleser – og i et drøyt år – bestefar.

Måns Lööf har mange superkrefter. En av dem er å kjøre bil og samtidig entusiastisk male scener fra ditt eget liv. En scene er hvordan han møtte sin fremtidige kone da han som ung smykkekunstner solgte henne et halskjede i ametystkrystall på Avenyn i Gøteborg. Noen år senere, under tiden som sykepleierstudent i Gävle, så han plutselig det samme halskjedet igjen. Den ble hengende på en krok på et hjemmeselskap Måns havnet på. Eieren av kjedet, som også studerte til sykepleier, Avenyns kvinne, ble hans livspartner. Det var 26 år siden.

– Vi har det så gøy sammen og utfyller hverandre så godt. Vi liker begge å si «ja» og prøve nye ting. Vi har også nå startet en podcast sammen.

Varig kjærlighet

Nesten like utholdende som kjærligheten til sykepleier Malin Lööf var også kjærligheten til yrket. I Gävleborgregionen har Måns allerede fått en gullklokke for sin lange og trofaste tjeneste som sykepleier i barne- og ungdomspsykiatrien.

På vei mellom togstasjonen og Gävle sykehuskontor peker han ut flere bygninger hvor han har hatt tid til å jobbe. Så sukker han litt. Han forteller at han dessverre ikke ser noen pasienter i hverdagen for øyeblikket.

– Gleder meg til å gjøre det igjen. Jeg gleder meg, sier hun.

Pioner

Akkurat nå er det skjermene som gjelder og mange tekniske spørsmål fra ledere og kolleger. Måns har vært digital omsorgsutvikler på heltid siden 2018 og hjelper til med innføring av ulike systemer innenfor sitt fagområde. Selv før pandemien var regionen banebrytende for Hipr-appen, som den er initiativtakeren til. Den tillater oppfølging av medisiner og velvære til unge pasienter uten fysisk assistansebesøk – den ble senere videreutviklet også for voksne pasienter i psykiatrien under navnet Bryst.

– Jeg var heldig som hadde en leder, Björn Augustsson, som ga meg muligheten til å utvikle disse tingene sammen med arbeidet mitt. Han sa bare: «Kjør, Måns!» Det er sjefen som alltid ser de ansatte.

Idet vi går inn i bygningen der Måns Lööf har et av kontorene sine, ser spesialpedagog Carola Owetz ham rope: «Hvordan var pickleball-spillet?» Når kollegaen hører at Vårdfokus er der for å intervjue Måns Lööf, nikker hun med et smil og sier så:

– Man skal vel ikke bare snakke om disse digitale og tekniske tingene? Men av hans engasjement for alle barns rettigheter? Måns er veldig flink til dette. Hjertet hans er på rett sted.

Mange kontorer

Fra det ene kontoret går bilturen så videre til det andre. Vi tar heisen opp til det lyse og romslige kontoret i Tullhuset ved siden av Gevalia kaffebrenneri. Måns Lööf sitter også her noen ganger, spesielt når han har møter og gjester. Her tok han også sin prat med kronprinsesse Victoria og hennes Daniel da de var på besøk for to år siden. De ville vite hvordan regionen har håndtert pandemien og snakke med Måns om Hipr-appen.

Når Måns Lööf skal velge det han er mest stolt av, foretrekker han til og med å snakke om Skills, en behandling for barn og unge med ADHD som har blitt populær og verdsatt ikke bare i Sverige, men også i Norge.

Vi stopper opp et øyeblikk og lander i de to komfortable lenestolene i rommet. Han støtter bandet litt. Den ungen på 90-tallet som startet som frisør, gikk på folkehøgskole, laget krystallsmykker og var en åndelig søker – hvorfor valgte han å bli sykepleier?

– Haha, ja, jeg kunne like gjerne dratt til Thailand og blitt munk der og da.

Da asylene stengte etter psykiatrireformen på begynnelsen av 1990-tallet, og jobben som psykisk helsesøster forsvant, var det en spesiell hendelse som avgjorde valget.

– Jeg jobbet på et sykehjem i Gøteborg og dusjet en eldre kvinne som plutselig kollapset. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg tok henne opp og bar henne ut av dusjen. Så våknet hun og så på meg og rakte ut hånden og klappet meg på kinnet. Som dette.

Måns Lööf stryker seg over kinnet med hånden. Han lener seg fremover og tar en pause i historien. Det er et glimt i øyet hennes.

Hjelpe barn med ADHD

– Jeg blir fortsatt emosjonell når jeg snakker om det. Akkurat da ble det bestemt: Jeg skulle bli sykepleier. Jeg ønsket pasienttid, sykepleietid.

Barn og unge med ADHD. Å hjelpe dem på ulike måter har vært den røde tråden gjennom Måns Lööfs yrkesår og også hans engasjement på fritiden. Som sykepleier møtte hun dem i barne- og ungdomspsykiatrien. Som sportssjef så han dem på kveldene og i helgene.

Den byr på en annen scene fra livet hans. Måns Lööf ble bedt om å sette sammen et program for en sommerleir for barn og unge med diagnosen NFPD, i forbindelse med en investering gjort av regionen og kommunen. Siden han selv var glad i å klatre, foreslo han at ungdommene skulle prøve det. Da han gikk ut i skogen ble han usikker på ideen sin. Hva hadde han gjort? Ler av minnet:

– Jeg så overskriftene foran meg: «Gal sykepleier drepte 15 barn med ADHD». Men alt ble kjempebra. Mange foreldre satte seg da tilbake med tårer i øynene over hvor vellykket barnet deres hadde vært.

Etter den begivenheten startet et studie- og utviklingsarbeid med fokus på barn diagnostisert med PNF. Måns Lööf forsto snart behovet for å trene idrettsledere for å bedre møte disse barna og unge. I løpet av de siste 15 årene har han holdt forelesninger hundrevis av ganger under tittelen «Den forutsigbare lederen» og skriver nå også en bok med samme tittel, sammen med en idrettspsykologvenn.

– Du vet, nå har jeg en annen vakker tittel i tillegg til «sykepleier» og jeg heter «people educator». Første gang jeg hørte det, fikk jeg gåsehud.

Et liv fullt av eventyr

Måns Lööf klarer mye. Å møte ham i noen timer er som å legge ut på en fantastisk reise gjennom et liv fullt av eventyr, kreative ideer, men også utholdenhet og hardt arbeid. Spørsmålene i intervjublokken trenger ikke stilles, svarene kommer uansett.

– Jeg har blitt spurt om jeg selv har ADHD, men nei, det tror jeg ikke. Alle mennesker har trekk ved npf fordi det er en beskrivelse av menneskelig atferd. Å ha en diagnose gjør at man har vanskeligheter i hverdagen så mye at det blir en funksjonshemming. Jeg har aldri hatt det.

Hva er det som gir ham styrke og tid? Kanskje er det din evne til å få en god natts søvn og treningsvaner som holder systemet i balanse. Han sier at han hopper over TV helt, noe som kan være bortkastet tid. Akkurat nå foretrekker Måns Lööf å sykle, gjerne på landeveier. Å løpe gjennom naturen er en god måte å tømme hodet og komme seg, sier hun. Han trener også padel og pickleball, løper Vasaloppet og padler. Tidligere har han konkurrert i hundekjøring, konkurransesykling og klatring.

Den store stigningen

Men selv spreke og mentalt sterke mennesker kan falle.

Måns Lööf blir alvorlig og rolig når utbruddet av revmatisme oppstår. For tre år siden kom den store stigningen.

– Jeg bodde på et rom i seks måneder og hørte på Nick Cave. Og hun gråt. Jeg hadde så vondt.

Hans kone og to voksne døtre var ved hans side. Han ble satt på riktig medisin og begynte etter hvert å trene igjen. Nå er han stort sett kommet seg, litt klokere og mindre konkurransedyktig, med forsikring om at familien er der når de trenger det. Det er viktig for familien.

Trygg utdanning

Måns Lööf forteller om sin trygge oppvekst med skilte, men travle foreldre. Både hans far og mor og stemor var leger, og familien inkluderer hans eldre søster Anna, som har vært MEP i 15 år. Døtrene utdanner seg til å bli henholdsvis sykepleiere og lærere.

– Kjerneverdiene om alle menneskers like verdi og sosialt engasjement har alltid eksistert i familien vår. Pappa var en fantastisk psykiater som var helt magisk til å lese og hjelpe mennesker.

Måns Lööfs hovedmål er ikke lenger arbeidsrelatert, selv om han kanskje drømmer om å delta i et større forskningsprosjekt og kanskje utvikle Skills-trening.

Men den største utfordringen er å finne tid med Wilgot, halvannet år. Måns Lööf stråler når han beskriver sine siste øyeblikk med nevøen. Hvordan de bar bøtter med jord. Hvordan han klarte å være tilstede der og da.

– Jeg vil bli en god bestefar. Det er veldig viktig for meg.