Nå arbeidsledig og uten en ekte klubb, Ali Ahmad ga et veldig langt intervju til Farid Rouas I 100% fot på Instagram. Utdrag fra intervjuet.

Hans nåværende situasjon

«Foreløpig trener jeg hver dag. Jeg dobler øktene mine nesten hver dag. Jeg snakker med Martigues (treningsklubben hans) og Endoume (en Marseille-klubb i National 3). Jeg prøver å holde tritt litt. Jeg har diskusjoner med noen få klubber, selv om det er litt roligere for øyeblikket enn sommermarkedet. Jeg har fortsatt noen vinduer åpne, vi får se.«

Norwegian, SK Brann

«Det var en oppdagelse, et skandinavisk land, hvor det er en stor mentalitet, jeg fikk en veldig varm velkomst. Vel etter det ble jeg ikke ønsket velkommen av solen (ler), men det er et veldig fint land, med en helt annen livsstil enn vår. Disse to sesongene der tillot meg å oppdage noe annet. Det var bra, det var en god opplevelse. En anekdote fra min tid der? De har en tilknytning til drikking som er veldig viktig (ler). Siden været er regnfullt og veldig kaldt, er det sant at for å kompensere for mangelen på sol, prøver de å varme hjertet så godt de kan. Jeg husker en forhåndskamp, ​​vi var på bussen, det var pizza, drinker … Alle kunne ta hva de ville. Og der, jeg ser på det som er igjen, det var bare alkohol. Jeg forstår det ikke og spør «finnes det ikke juice?» og alle ser rart på meg. Endelig har jeg en lagkamerat som lånte meg boksen sin, jeg kunne drikke noe annet.«

Hans heading mot Rennes

«Når jeg kommer på, sier jeg til meg selv at han tar en risiko. Vi lå under 2-1. Når du er keeper og går opp slik, er det alltid en spiller som er imot det og sier til deg «gå tilbake til målet ditt». Det er denne risikoen for å ta et mål i pausen. Det var Serge Aurier, et temperamentsfullt temperament, som fortalte meg «hva gjør du fortsatt, hvor skal du?». Jeg svarte «vi har ingenting igjen å tape, vi kan like gjerne prøve alt», og han svarte «gjør hva som helst for å komme tilbake til målet ditt». Etter at jeg går opp, scorer jeg, han var den første som jaget meg (ler).«

En anekdote om Adrien Regattin

«Under trening på Tef var vi ungdom fra reserven og vi trente med proffene. Adrien var alltid i gruppen med Wissam Ben Yedder. Vi trener, vi trener, men problemet når du er ung er at du kan stå lenge på sidelinja uten å gjøre noe. Vi ringer deg de siste minuttene, og hvis laget ditt får vann, har du det ikke gøy. Og så Adrien, det skjedde med ham flere ganger: han kom for å trene, men han passerte alene og spilte i de siste kampene. Han var litt frustrert. Han er en stor fotballfan. Jeg har allerede sett ham se kampene i den polske andre og tredje divisjon, og jeg sa «hva ser du på?», Men han er sånn, han er en elsker av fotball. Kort sagt, han hadde mye på hjertet, for han ville ha det gøy med alle. En dag ber trener Casanova ham hente utstyret på slutten av en økt, og Adri svarer «nei, jeg skal ikke hente utstyret. Jeg kommer, jeg trener ikke og må jeg hente utstyret?». Der nærmer de to seg, og de to begynner å klamre seg, og Thierry Uvenard, hans stedfortreder, skiller dem. Regattin hadde vært på sidelinjen en stund, så da de to sluttet fred, sa Casanova til ham «du har styrke uansett, du overrasket meg!». De to ler og det endte bra. De elsket hverandre veldig høyt, Casanova elsket oss veldig høyt.«