Dette er en bred kombinasjon av temaer på bordet til sosialminister Jakob Forssmed. I omsorgssektoren har KrF blant annet ansvar for spørsmål om folkehelse, psykiatri og e-helse, men har også tøylene i saker som ungdomspolitikk, idrett og trossamfunn. Av alle omsorgsspørsmål han i dag behandler, er det imidlertid psykiske lidelser, spesielt blant unge, han anser som spesielt viktige. Jakob Forssmed mener psykisk sykdom i for lang tid har vært sett på som et problem helsevesenet må ta tak i alene, når det i realiteten er et samfunnsspørsmål.

– Jeg tror vi har vurdert psykiske lidelser som en stor brikke, samtidig som vi er flinke til å skille mellom forkjølelse og kreft, sier han.

Nå er det viktig å se forskjellene også innen psykiske lidelser, sier Jakob Forssmed.

– Hva kan løses alene eller med støtte fra andre mennesker, og når trengs det kollektive helseressurser? Jeg tror det er veldig viktig å ikke bare snakke om å utvide omsorgen, men også se hva vi kan gjøre sammen for å skape bedre psykisk helse.

Hvis problemet tas opp på et tidligere tidspunkt, er det ikke like mange som trenger å søke hjelp fra helsevesenet, mener du?

– Nøyaktig. For eksempel må vi gjøre mer for å støtte foreldre og informere om virkningen av dårlig søvn og skjermbruk. Vi må ta denne typen spørsmål mer seriøst hvis vi skal klare å snu trenden. Jeg ønsker selvfølgelig å satse videre på å redusere køene til barne- og ungdomspsykiatrien, men vi vil ikke lykkes med denne oppgaven dersom vi ikke også mobiliserer andre aktører og gir foreldre verktøy til å ta vare på den fysiske og psykiske helsen til barna sine. .

Derfor fikk Folkehelsetilsynet i vår i oppgave å utarbeide anbefalinger om skjermbruk til barn og unge.

– Vi vet allerede at skjermtid utelukker søvn, fysisk aktivitet, relasjoner, lesing, ting som er bra for mental helse. Men i hvilken grad skjer dette? Og er det terskelnivåer? Er en time ufarlig mens tre timer er skadelig? I så fall må vi vite det, slik at vi kan gå bort med den informasjonen. Det er en stor mangel som vi ikke vet om.

I 2023 presset regjeringen også på for 530 millioner svenske kroner, fra tidligere 380 millioner svenske kroner, for å forbedre tilgangen til barne- og ungdomspsykiatri. Så langt har den halve milliarden dessverre ikke hatt noen effekt på køene, viser siste statistikk fra svenske kommuner og regioner. Når kurven forventes å bøye seg nedover, kan ikke Jakob Forssmed si – og spørsmålet om hvilke ytterligere tiltak han kan gjøre for å takle problemet med kø, sendes videre til regionene.

– Vi må jobbe enda mer strukturert med barne- og ungdomspsykiatripersonalet, slik at de kan møte pasientene mer. Det er viktig at regionene prioriterer dette aspektet og reflekterer over hvordan man kan vie mye tid til pasientene og mindre tid til andre ting. Noen ansatte vil nok være enige i at du noen ganger bruker tiden din på administrative konferanser eller helhetlig omsorg som kunne vært organisert annerledes, sier han.

Barn og unges psykiske lidelser påvirker ham også på det personlige plan, og noen ganger ligger han søvnløs om natten.

– Jeg synes problemstillingen er bekymringsfull. Det er vanskelig å rokke ved et møte med foreldre som har mistet barnet sitt i selvmord – og det vil jeg heller ikke.

Et annet sentralt tema for Jakob Forssmed er å bringe orden i den digitale infrastrukturen i helsesektoren, der det i dag vrimler av ulike IT-systemer og programmer som ikke kan kommunisere med hverandre.

– I dag befinner vi oss i en helt urimelig situasjon, der vi ikke har tilgang til pasientenes helsedata i hvert behandlingsøyeblikk, hvor pasienter tvinges til å gjenta sykehistorien og hvor personalet må legge inn samme informasjon i ulike systemer.

Han sammenligner det med et veinett og sier at det så langt har vært for mye fokus på bilenes høye ytelse.

– Men bør vi ikke først ha et veinett som når alle helsearbeidere?

Rett før jul vedtok regjeringen å oppnevne en nasjonal koordinator som skal forsøke å legge grunnlaget for en felles digital infrastruktur.

Så når vil systemene kunne snakke med hverandre?

– Det er overraskende for meg at vi ikke allerede har fått på plass dette. Jeg tør ikke si nøyaktig når arbeidet er ferdig, men jeg håper at man i løpet av denne perioden vil se noen forbedringer.

På andre tema er Jakob Forssmed mer fåmælt. Et eksempel på dette er det mye omdiskuterte punktet i Tidö-avtalen om meldeplikt for offentlig ansatte. Leger har protestert mot «indikasjonsloven», og advart om sterkt etisk press i kroppene og risiko for pasientsikkerheten dersom lidende ikke lenger tør å oppsøke behandling.

Det opplyste Jakob Forssmeds partifelle, helseminister Acko Ankarberg Johansson et intervju i fjor høst at det er svært vanskelig for henne å se for seg at helsetjenester er omfattet av meldeplikten, men Jakob Forssmed er forsiktig i ordvalget.

Hva tror du? Bør helsetjenester unntas?

– Jeg registrerer at en gransking har som oppgave å verifisere om det er situasjoner hvor meldeplikt kommer i konflikt med spesielt sensitive verdier. Uten å foregripe etterforskningen er det klart at helsetjenester kan være en aktivitet der slike situasjoner oppstår.

Hvis du forestilte deg at det var du som sto der i en legefrakk og tok telefonen til det svenske immigrationsverket for å gi råd til en pasient, hvordan ville du ha det?

– Nå går jeg ikke med legefrakk og er ikke i den situasjonen, men det er ikke vanskelig for meg å forstå argumentene som legges frem.

En annen sak som undersøkes gjelder nasjonaliseringen av helsevesenet, som Kristdemokratene har kjempet for en stund. Sist, men ikke minst, er det mulig å hente inspirasjon fra Norge, sier Jakob Forssmed, der statlig styring er tydeligere.

– Det er mye å lære, både av det som gikk veldig bra og av det vi kanskje burde gjort annerledes.

Vil du spesifisere hva som var vellykket og hva som var mindre vellykket i Norge?

– Nei, jeg har det ikke «at the top of my mind» sånn sett. På den annen side er vårt argument fra KrF at 21 ulike regioner fører til et fragmentert omsorgssystem, der det er vanskelig for alle selvstendige regioner å opprettholde alle omsorgskapasiteter på en fornuftig måte. Hva om vi i dag måtte finne opp et nytt helseorganisasjonssystem, bestående av 21 regioner? Det virker veldig rart å tenke på at dette er den beste måten å gi omsorg på, sier Jakob Forssmed.

Kritikere mener imidlertid at det ikke er gitt at staten er en bedre arbeidsgiver enn regionene og at nasjonalisering i seg selv ikke er en sølvkule.

Hvordan vet vi at omsorgen blir bedre og mer rettferdig bare fordi staten tar ansvar?

– Vår konklusjon er som sagt at 21 selvstendige regioner skaper mer fragmentering og vanskeliggjør samarbeidet. Da må du selvfølgelig sørge for at en ny organisasjon tilbyr god plass til yrket, slik at det ikke bygges ytterligere administrative lag på toppen av det. En lærdom av pandemien er at det ofte skjer gode ting når profesjonen får flere muligheter til å gjøre jobben sin