Forskningsjuks omfatter også flere dimensjoner enn nøyaktigheten til en vitenskapelig artikkel. Er for eksempel alle medforfattere av en tilbaketrukket artikkel like skyldige?

Forskning er basert på tillit, fra publikum og fra forskningsfinansierere. Vi må aldri glemme at det ofte er skattemidler og private donasjoner som gjør forskning mulig og vi forskere må beskytte denne tilliten. Den beste måten å misbruke den tilliten på er gjennom forskningsfeil, det vil si brudd på grunnleggende prinsipper som gjelder for seriøs forskning. Dette anses som alvorlig innenfor forskningsmiljøet. Det skaper troverdighetsproblemer for universitetet, for forskerne selv og for forskningen.

Medisinsk forskningssvindel risikerer også å skade menneskers helse. Som da en norsk onkolog (Sudbö, 2006) rapporterte at vanlige smertestillende medikamenter kunne forebygge kreft. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress i media, men den var fullstendig falsk. I England antok en forsker (Wakefield, 1998) at barn vaksinert mot barnesykdommer hadde større risiko for å utvikle autisme, en påstand det ikke er vitenskapelig grunnlag for. Konsekvensen var at folk lot være å vaksinere barna sine, noe som igjen førte til alvorlige sykdomstilfeller. Det er også en egen sak for Sverige med Paolo Macchiarini, der en etterforskning (Kjell Asplund) finner feil ved operasjoner med kunstige luftrør. Med utgangspunkt i disse operasjonene skrev Paolo Macchiarini flere artikler som nå etterforskes for mistanke om forskningssvindel. Gjennomgang av disse artiklene, så vel som Paolo Macchiarinis andre vitenskapelige funn, er avgjørende for å sikre at fremtidig behandling er basert på korrekte fakta.

Allerede i august 2014 var Paolo Macchiarini mistenkt for forskningsjuks da fire leger anmeldte ham til KI. Rapporten førte til en ekstern gransking av professor emeritus Bengt Gerdin. Daværende rektor mente det var både slurv og mangler ved de undersøkte artiklene, men frikjente Paolo Macchiarini for anklagene. Etter dokumentaren «Gli Esperimenti» og daværende rektors oppsigelse, valgte jeg, som vikarrektor, å åpne sakene til noen omstridte artikler fra Macchiarini-gruppen.

Dagens avgjørelse gjelder Paolo Macchiarinis artikkel «Experimental orthotopic transplantation of a tissue-engineered esophagus in rats» publisert i tidsskriftet Nature Communications i 2014. Det er den første av flere artikler som er fagfellevurdert. KIs egen avgjørelse i spørsmålet om uredelighet følger uttalelsen fra Ekspertgruppen for uredelighet ved Central Ethical Review Board, CEPN. KI deler også CEPNs syn på at det foreligger formildende omstendigheter for yngre gjerningsmenn. Videre deler KI oppfatningen at alle som setter navnet sitt på en vitenskapelig artikkel er ansvarlig. Men når det gjelder spørsmålet om alle medforfattere av en studie funnet å inneholde svindel kan holdes ansvarlig for hele den publiserte studien, kommer KI til en annen konklusjon enn CEPN.

Siden problemstillingen er grunnleggende svært viktig, spurte KI Det Kongelige Svenske Vitenskapsakademi, KVA, om råd. KVAs konklusjon er: «Derfor kan ikke medforfatteres ansvar kategorisk kreves, og det er ikke åpenbart at alle medforfattere av en studie som vurderes å inneholde juks kan holdes ansvarlig for hele den publiserte studien…. Det er nødvendig å foreta en vurdering fra sak til sak ved å lytte til beskrivelsen fra de involverte medforfatterne av omstendighetene knyttet til gjennomføringen og publiseringen av studien.» Denne studien inkluderer flere metoder utført av medforfattere fra ulike forskningsgrupper. En som er ekspert på en bestemt metode har kanskje ikke forutsetninger for å ta ansvar for det samlede sluttresultatet. De ulike forfatternes bidrag er tydeliggjort i artikkelens forfatterbidrag. I denne sammenheng foretok KI en individuell vurdering av hver enkelt forfatters ansvar.

For KI er det klart at Paolo Macchiarini er skyldig i forskningsjuks. Det er tydelig at han ikke har tatt på seg det overordnede ansvaret som tilhører hovedforfatteren av artikkelen. KI mener at de som hadde innsikt og innsikt i hele eller en stor del av prosessen bør dømmes for forskningsjuks; I den aktuelle saken fire personer. De andre forfatterne bidro med deler som ikke anses som uredelige og hadde heller ikke mulighet til å ha oversikt eller innsikt i hele prosjektet. Vi konstaterer også at KI som universitet ikke hadde tilstrekkelige kontrollsystemer på plass for å forebygge og avdekke juks. Noe vi jobber aktivt med å forbedre.

I mellomtiden har KI hatt generelle diskusjoner med andre medisinskoler og forskningsfinansierere om medforfatteransvar, og det er klart at vi må fortsette den diskusjonen. Prosessene forut for vedtak skal være klare og rettssikker. Samtidig må vi bedre beskytte de som slår alarm. At varslerne som slo alarm om Paolo Macchiarinis aktivitet ikke ble lyttet til er uakseptabelt og KI beklager offentlig til varslerne for dette. KI må ha et system som beskytter varslere og akkurat nå sørger KI for at det finnes gode måter å rapportere svindel på. Alt annet er ikke akseptabelt for et universitet som ønsker å skille seg ut for kvalitet.

I denne saken har KI veid inn fra ulike sider og synspunkter, men i dag mangler det i forskningsverdenen en nasjonal og enhetlig definisjon av uredelighet. Derfor ser KI frem til «Organisasjonen for etterforskning av uredelighet»-utredningen, nedsatt av regjeringen for et drøyt år siden. Den skulle vært presentert i fjor høst, men ventes nå først i slutten av februar. Det er viktig at det ikke havner på regjeringens bord. For vi trenger en konsensus i forskningsmiljøet om hva som er juks i forskning, men også om hvordan slikt juks skal håndteres. Det er avgjørende å bygge troverdighet og tillit til fremtidens medisinske forskning og sikre at helsevesenet er basert på korrekte forskningsfunn.

Karin Dahlman-Wrightmidlertidig rektor KI

Henrik Grönbergkonstituert prorektor KI

(Debattartikkelen publisert i Dagens nyheter 20. desember 2016)