Annie Lööf er et barn av sin tid, et perfekt produkt av hennes raffinerte Timbro-generasjon. Med et velstelt ytre, et konstant smil og folkelig Småland, har hun vært ansiktet til et identitetskrise Senterparti i mer enn et tiår.

Bønder og velstående bygder har de siste årene måttet lære seg å leve med både Stureplan og de siste dagene med en eksplisitt humanistisk linje som har blitt både hyllet og hatet. Toleranse, medmenneskelighet, aksept og anstendighet ble nevnt mye mer enn beskyttelse av strender, melkepriser, skogbruk eller infrastruktur.

Supportere i 20 av 21 regioner

Hele landet burde vokst opp med Annie Lööfs politikk, men responsen har vært lunken. Senterpartiet har trukket seg tilbake i mange av sine sterkeste skanse og i 20 av Sveriges 21 regioner. De klarte heller ikke å vokse eller bli en del av en ny regjeringsstiftelse. Annie Lööf er selvfølgelig ikke fornøyd, men heller ikke Senterpartiet kan være fornøyd med Annie Lööf.

Men respekt oppleves av mange. Dels for hans utrettelige krangel med Jimmie Åkesson med knyttneven i bordet og milde, men så velbalanserte vulgariteter. For hennes jordnære, motvilje mot å krysse den røde linjen mot SD, og ​​hennes stadige påminnelse om at likestilling kan diskuteres. Men det er ikke nok når man hevder å være et parti for hele landet.

Gode ​​verdier trumfer ikke strøm- og bensinpriser, utsultet velferd og mangel på sosiale tjenester.

Behovet for å forsvare truet velvære

Og det var gøy å være det rette spøkelset i en rødgrønn konstellasjon. Den tautrekkingen hadde og krevde sin røde motstand fra både fagforeningen og politikken. Spørsmålet er om den høyrelinjen blir like morsom å føre nå som svensk velferd på grunn av regjeringsskiftet virkelig er truet.

Annie Lööfs markedsliberale arv overskygges imidlertid av den harde linjen hun trakk mot Jimmie Åkessons Sverigedemokrater. Forhåpentligvis vil dette inspirere en ny generasjon sentrister til å gjøre det samme og ikke la seg lokke med løfter om redusert startlønn for ungdom eller redusert skatt på ISK-kontoer.

Hvis man kan drømme helt fritt, er håpet en fremtidig leder som faktisk vil høste halvparten tapt. Som kjemper for en solid svensk velferdsstat med fokus på et anstendig liv i tynt befolket og på landsbygda og som ikke har det samme gjenstridige synet på fagforeninger og trygdeavgifter.

Viktig blåselampe på S

Valgresultatet, der S vinner og M og L taper på steder der det bor utdannede og velstående mennesker, viser at det bor mange sosialliberale i Sverige i dag. Mange er utdannet, aktive i sivilsamfunnet, tjener ganske godt og tenker på Sverige som et «lite land». De er ikke nødvendigvis de mest ivrige etter å heve en skatt og kan derfor fungere som et viktig varsellys når sosialdemokratene mister fart.

Nå venter et viktig valg på oss. Fremtidige sentrumsledere kan sette den siste spikeren i kista til svensk sentrumspolitikk slik vi kjenner den; dårlig på politikk og markedsbrag og kanskje, kanskje baner vei for noe annet. Hvis det andre laget velger, kan vi erklære den svenske liberalismen død.