Det kalles CCS, Carbon Capture and Storage, ideen om å skille karbondioksid fra verdens fossile utslippskilder og lagre det under jorden.

For noen år siden var tilliten til teknologi stor. CCS ville løse problemet med å redusere utslippene i en verden som er sterkt avhengig av fossilt brensel. Ved hjelp av CCS, som en midlertidig løsning, kan verden fortsette å brenne kull og fossilt brensel og fortsette å redusere utslippene.

Miljøbevegelsen er skeptisk

Men det var også utbredt skepsis, også innenfor miljøbevegelsen. Noen har stilt spørsmål ved muligheten for å lagre karbondioksid under jorden i stor skala uten lekkasjer. Andre fryktet at CCS bare ville bli et alibi for fortsatt avhengighet av fossilt brensel og fortrenge investeringer i fornybar energi.

Men blant politikere og store energiselskaper har CCS blitt et buzzword, også innenfor EU. I følge offisielle planer vil en serie storskala demonstrasjonsanlegg for CCS være ferdigstilt innen 2015, og innen 2020 vil CCS representere et kommersielt gjennombrudd på bred front.

Foss på spissen

I spissen for CCS-investeringer var svenske Vattenfall. Med CCS sin hjelp ville selskapets fremtidsvisjon om å redusere utslippene dramatisk bli realisert, til tross for at mange av Europas største og mest klimaskadelige kullanlegg i Tyskland. Vattenfalls daværende administrerende direktør, Lars Josefsson, fikk kallenavnet Mr. Clean av energiindustrien, og i 2008 innviet selskapet verdens første CCS kullkraftverk pilotanlegg, ved siden av det gigantiske brunkolsanlegget Schwarze Pumpe i det sørøstlige Tyskland.

Alt så ut til å gå knirkefritt. Besøkende fra energiens verden strømmet til Schwarze Pumpe. Ved hjelp av såkalt oxyfuel-teknologi klarte Vattenfalls ingeniører å skille rundt 80 prosent av karbondioksidet fra pilotanleggets eksosgasser og samle det i flytende form i tanker.

Så kom bekymringen.

Når Vattenfall ville bygge et storskala demonstrasjonsanlegg – også det første i verden, ved brunkolsanlegget i Jänschwalde – og ta skrittet fullt ut, også eliminere alle millioner av tonn karbondioksid, pumpe det inn i en 120 km lang rørledning mot nord og 1000 meter dypere under jorden, på et foreslått lagringssted, ble det møtt uventet motstand: innbyggerne i de to kandidatbyene Beeskow og Neutrebbin ønsket ikke lagring av karbondioksid under føttene.

Bekymre deg for tap

Frykt for mulige lekkasjer, misforståelser om hvorfor man skal bry seg om Vattenfalls dritt og generell irritasjon over det som beskrives som arroganse fra selskapets side, har fått motstanden til å vokse. Den politiske støtten til CCS har erodert. Først gikk lokalpolitikere imot prosjektet, deretter nasjonale. Til syvende og sist valgte det tyske parlamentet å sette en stopper for storskala karbonlagring, i hvert fall frem til 2016.

I dag er Vattenfalls demonstrasjonsprosjekt suspendert. Og en lignende skjebne har rammet praktisk talt alle storskala CCS-prosjekter innenfor EU. Og årsakene går langt utover enkel lokal motstand.

Samtidig som Vattenfall innviet sitt pilotanlegg i Schwarze Pumpe, slo finanskrisen til. Og i 2009 brøt forhandlingene sammen på klimatoppmøtet i København. Klimaspørsmålet har falt som en steinblokk på den politiske dagsorden. Og da finanskrisen ble fulgt av gjeldskrisen og eurokrisen, ble CCS-investeringene i Europa kvalt – samtidig som kvotehandelen som ville ha satt en pris på karbondioksidutslippene kollapset i EU. .

– Utviklingen av CCS er egentlig drevet utelukkende av klimapolitikk. Dersom klimaspørsmålet ikke vurderes som viktig, vil det heller ikke investeres i CCS. Nå hevder EU at klimaspørsmålet er viktig. Men det hjelper ikke om man ikke får de nødvendige økonomiske virkemidlene, bemerker Markus Wråke i det internasjonale energibyrået IEA.

I dag: null storskalaprosjekter i verden

I følge IEAs tidligere såkalte veikart for CCS, ville det vært en rekke storskalaprosjekter rundt om i verden i 2015, 100 i 2020 og nesten 3500 i 2050. Foreløpig er tallet null. Få tror det vil være mer enn noen få i Europa før 2020. Noen er på gang i USA, Canada, Australia og Kina. Men totalt sett er vi langt bak forhåpningene som fantes for 4-5 år siden.

– Den gang håpet man at teknologien kunne kommersialiseres i 2020. I dag er dette helt urealistisk. Jeg tror vi ligger minst 5-10 år etter, sier frustrert Filip Johnson, professor i bærekraftige energisystemer ved Chalmers teknologiske høyskole som har studert CCS-teknologi i mange år.

– Jeg tror det har vært en overtro på hvor raskt og enkelt man kan bygge ut denne typen teknologi. Problemet med offentlig aksept har blitt undervurdert. Men det handler mest om økonomi. Skal CCS-utviklingen få fart, trengs det store offentlige investeringer og et veldig tydelig signal om at utslipp av karbondioksid vil koste penger i fremtiden, sier Bjørn-Erik Haugan i Statens karbondioksidlager Gassnova.

Norge investerer

Norge er et av få land i Europa hvor satsingen på CCS fortsetter. I fjor åpnet et senter for mange milliarder dollar for testing av CCS-teknologier i Mongstad, nær Bergen, et av sentrene for Norges olje- og gassindustri, med et gasskraftverk og landets største oljeraffineri. Såkalte etterforbrenningsteknikker testes ut i Mongstad, et slags gigantisk filter for å skille karbondioksid fra eksisterende kraftverk og industri. Testanlegget brukes av internasjonale giganter som Alstom og norske Akers. Målet er også å teste ut en teknologi som kan brukes i stor skala ved gasskraftverket Mongstad.

– Vi håper å kunne ta en beslutning om et slikt anlegg innen noen år og å ferdigstille det i 2020, sier Bjørn-Erik Haugan.

Intensjonen er at karbondioksidet skal pumpes ut i Nordsjøen via en rørledning og lagres noen kilometer under havbunnen. Det er ikke noe problem med lokale meninger: Norge er faktisk verdensledende når det gjelder lagring av karbondioksid i havet. Statoil har brukt teknologien siden 1990-tallet. Naturgass fra Sleipner-feltet i Nordsjøen inneholdt for mye karbondioksid til å selge. Og da Norge innførte utslippsavgift, valgte Statoil å begynne å rense karbondioksidet og pumpe det på stedet, 800 meter under havbunnen.

Sleipner-prosjektet er det største og mest brukte lagringsanlegget for karbondioksid i verden. Volummessig tilsvarer det utslippene fra et mindre kraftverk. Statoil og norske forskere har sporet den voksende boblen med radarmålinger og sier den fungerer uten lekkasjer.

– Det er ikke mulig å garantere hundre prosent at karbondioksid kan lagres uten tap i tusenvis av år. Men poenget er at selv om det var færre lekkasjer, ville det vært betydelig bedre enn alternativet: ingen lagring, sier Arvid Nøttvedt, direktør for det norske SUKSESS-forskningsprosjektet om storskala lagring av karbondioksid.

Rørledninger og lager under Nordsjøen

Ifølge Nøttvedt er problemet ikke å kunne bygge fungerende individuelle CCS-strukturer. Problemet er å utvide teknologien til de tusenvis av utslippskildene som trengs for at CCS skal gjøre en forskjell. Å bygge lagerdepoter på land for hvert enkelt kraftverk, slik Vattenfall forsøkte i Tyskland, er ikke lønnsomt, ifølge Nöttvedt. Problemet med å akseptere og finne tilstrekkelige lagringsplasser er for stort. Ifølge Nöttvedt er løsningen i stedet en stor, men nødvendig investering i en stor infrastruktur med felles regionale rørledninger og store lagre, for eksempel i Nordsjøen.

Men hvor mye en så stor infrastrukturinvestering vil koste og hvem som i dag vil betale for megaprosjektet, vet ikke Nöttvedt:

– Jeg kan ikke svare. Selvfølgelig vil dette koste mye penger. Problemet er at vi foreløpig ikke oppnår noen resultater med storskala CCS. Så langt har vi ikke klart å få tak i et eneste demonstrasjonsanlegg. Og hvis ingenting endres dramatisk, frykter jeg at det vil fortsette på den måten.

Det merkelige er at mens CCS-utviklingen har stoppet opp, er alle politiske planer fortsatt basert på antakelsen om at teknologien vil komme i fremtiden og redde verden. I den svenske regjeringens veikart for å gjøre Sverige klimanøytralt innen 2050 beskrives for eksempel CCS som teknologien som skal eliminere utslipp fra sektoren om 25 år.

– I utgangspunktet går industriutslippene marginalt ned fram til 2040. Da ser de ut til å ha trukket en rett linje til nullutslipp og antar rett og slett at CCS-teknologi vil være der, kommenterer Filip Johnson.

Men svenske investeringer i CCS er foreløpig like fraværende som i mange andre land.

«Det er rett og slett ingen økonomi»

– Jeg vil si at det i dag i Sverige ikke er noen klar satsing på CCS. Og det er rett og slett ingen økonomi for industrien, konstaterer Svante Söderholm fra Energibyrået.

Men hvordan kan CCS implementeres i stor skala i fremtiden hvis det ikke er investeringer i dag?

– Jeg kan ikke svare. Det er et spørsmål som bør stilles til våre politikere. I Sverige og EU, sier Svante Söderholm.

Klimaforskere over hele verden antar også at det vil være mulig å lagre karbondioksid i stor skala i fremtiden. I det minste knyttes det i økende grad håp til teknologi om muligheten for å unngå alvorlige klimaendringer. Beregninger viser at uten storskala CCS må de globale utslippene begynne å synke senest i 2020 hvis verden skal ha en sjanse til å unngå alvorlige klimaendringer. For tiden vokser utslippene raskere enn noen gang. Tiden renner med andre ord raskt for å nå klimamålene med konvensjonelle midler. I utkastet til den neste mammutrapporten fra FNs klimakomité IPCC står det at verden beveger seg mot en såkalt overshoot, med midlertidig farlig høye nivåer av karbondioksid i atmosfæren. Storskala lagring av karbondioksid blir sett på som en livline for å rette opp problemet i fremtiden, ved å suge karbondioksid ut av luften på ulike måter og lagre det under jorden.

Men hvis CCS-teknologien for øyeblikket er langt fra å holde løftene sine og er år bak de grandiose visjonene for noen år siden, hva sier det egentlig at teknologien noen gang vil holde det de lover og bli realisert i stor skala? Har ikke CCS blitt akkurat det kritikerne fryktet: en unnskyldning for å holde seg til fossilt brensel og ikke gjøre noe konkret med utslippene?

– Klart du kan mene det. Men det eneste alternativet til CCS er å la fossilt brensel stå utenfor. Hvis verden skal ha en sjanse til å unngå alvorlige klimaendringer uten CCS, la det meste av kull og alt fossilt brensel ligge på bakken og ikke brenne dem. Og en slik endring må skje snart. Og jeg tror sannsynligheten for at dette skjer er minimal, avslutter Filip Johnson.