Delia Owen roman har blitt en «mega-selger» over hele verden, ikke en liten del takket være Hollywood-stjernen Reese Witherspoon som ble så imponert over den at hun la den til bokklubben sin. Witherspoon er også en av filmens produsenter.

Litt partisk mot stjernebokklubber ventet jeg lenge på at Owens tekst skulle få tilgang til nettbrettet mitt – men det er absolutt en vinner, en platespiller som nikker bifallende til tankene om «Tilbake til naturen» av den amerikanske filosofen Thoreau , samtidig som en spennende voksende historie, en unse av «The Jungle Book», også med et mordmysterium ispedd.

Regissørene Olivia Newman og Lucy Alibars versjon er overfladisk nær modellen til lille Kya som vokste opp i et skur i North Carolina-sumpene på begynnelsen av 1950-tallet. Pappa er en brutal og humørsyk alkoholiker, men Kya, brødre og mor klarer likevel å ha et fungerende liv når han ikke er hjemme. Etter hvert forlater moren huset igjen, snart gjør brødrene det samme og etter noen elendige måneder forsvinner faren og Kya må klare seg selv. I historiens andre tidssjikt er det 1969 og den nå voksne «sumpjenta» bor fortsatt i skuret, har en venn i vakre Tate, men blir mobbet av nabobygdeboerne – og anklages for å ha drept hunken. av byen, Chase.

Filmen hopper over fremover mellom betydelige milepæler i romanens flyt, noe som er forståelig, man trenger ikke være blodløs når man trupper en roman for å passe til manusform, men det kan gjøres med mer eller mindre dramaturgisk teft. Verket til Lucy Alibar (som også skrev sumpbeskrivelsen Beasts of the southern wild) og regissør Olivia Newman lener seg dessverre mot sistnevnte. De sentrale premissene, spesielt sviket mot moren, er verdiløse når de ikke er forankret i historien og rettssakene virker like gripende som en straffesak løst av Scooby Doo.

Det er helt og holdent en psykologisk tonedøv kreasjon som tar den enkle veien ut, der alle de slemme ser Ond mens de gode er utstyrt med de helliges herlighet. Best illustrert i bildet av de to forlovede Tate og Chase. Førstnevnte er en kjekk blond gutt med blå øyne og en grei blåkragebakgrunn, mens sistnevnte er en velstående mørkhåret distriktsadvokat.

Det vakre bildet og Daisy Edgar-Jones («Normal People») i hovedrollen, sliter hardt og med en viss suksess for å forsterke illusjonen, men det som til syvende og sist setter spikeren i kista er filmskapernes motvilje mot å kaste seg ut i nød. Det skal mer enn en liten sprut av gjørme i ansiktet til Kya for å få oss til å tro på hennes fremmedgjøring. Der Roman-Kya er en slags naturkraft, en ukuelig ungdom formet av elendige vekstforhold – en økologisk anarkist! – er skjermpersonaen hans en høflig, sjenert Mowgli-type som av en eller annen uforklarlig grunn har blitt en paria i Village of Man.

Hvordan kunne passformen være så godt coiffed og kjedelig? Svaret klirrer som ofte i lommeboken. En av filmens produsenter (ikke Witherspoon) sa nylig i et intervju med Dagens Nyheter at dette er en stor kommersiell film som er der for å gi et øyeblikks underholdning og derfor er det mindre attraktivt å se en ødelagt og skitten heltinne.