Ingen snakker Småland og mye av den romantiske suiten er strømlinjeformet. Det er ikke så mye å si om det, men hvor er elendigheten? Hvor er det blitt av den utmagrede realismen som kontrasterte Jan Troells poetiske bildespråk? For selv om vi snakker om hvor mye de lider hjemme i Svedala, vises det faktisk ikke på skjermen. De er alle litt for velstelte, de har ikke dødsskyggen i ansiktet.

Nei, sammenligningen med Jan Troells mesterverk er ikke fin, men uansett faller sammenligningene sammen innenfor frontbeinet. Som filmfanatiker er «originalen» den 50 år gamle filmen, snarere enn suiten til Vilhelm Mobergs roman.

Men det er nødvendig seg selv når de kommer til Amerika. Du får en god blanding av episk og relasjonsdrama her. Og man kan egentlig ikke klage på håndverket. Det er trykk i bildet, det er troverdig og detaljert scenografi – og skuespillet er perfekt. Selv de minste emigrantene har sine vakre øyeblikk på skjermen.

Emigrantene 2021 er en skapelse av sin tid og fremhever derfor Kristina (Lisa Carlehed) og barna mer enn Vilhelm Moberg eller Jan Troell gjorde, mens tre-Karl Oskar (Gustaf Skarsgård) står igjen i bakgrunnen. Det er en rimelig revisjon siden den mannlige hovedpersonen ikke er spesielt kompleks. Han vil bare gå videre, vekk fra det gamle, mens Kristina lider av mer interessante tanker, tvil og vantro. På den annen side er Karl Oskar historiens trofaste motor og fremadgående bevegelse.

Manuset gir også et talende bilde av hvordan hierarkiene og maktposisjonene som den velprøvde familien flyktet fra, raskt vokser frem også i USA. Menighetens menn prøver først og fremst å hindre folk i å forlate hjemlandet, de vil få dem til å akseptere sin elendighet som en Guds prøve, fordi det gjør det lettere for dem å styre. Men når folk drar, følger kirken dem og sørger for å gjenskape den gamle orden i det nye landet.

Budsjettet er av god størrelse, litt over 120 millioner kroner, og med en slik konflikt mellom en produksjons kreative og økonomiske team kommer det som et brev fra Amerika i posten. Samme her, hvor den norske regissøren Erik Poppe tilsynelatende måtte kjempe hardt for å frede sin visjon mot svenske produsenter som ville ha storfilmpenger. Det ser ut til at ønsket var mer romantikk og mindre politikk.

Det virker imidlertid slik som om en mellomvei var tatt, om ikke gylden i det minste funksjonell. Politikken er åpenbart fortsatt der, bare i det faktum at dette er mennesker som flykter fra sult for å søke en fremtid et annet sted. Parallellen med nåtiden er tydelig.

Enda mer av dagens politikk kommer i undertekstene når vi ser klipp av mange forskjellige flyktningbølger, fra den gamle på vei mot USA til den som nå beveger seg mot vår del av verden. Ikke akkurat subtil, men vakker – og dokumentarscenene gir faktisk mer vekt til visningen som nettopp er ferdig.

Kort sagt, absolutt ikke en krasjlanding men heller ikke en åpenbar triumf.