Historier om hvordan underholdningsindustrien skaper store stjerner som blir så ensomme der oppe på tronen at de ender opp like dypt misfornøyde med flasken som deres eneste venn er, tretten av tolv. Historien om den norske kunstløpsstjernen Sonja Henie kan være annerledes, men den skiller seg på flere måter. Det ser ut til at Sonja Henie har vært en fullblods narsissist hele livet, noe som gjør møtet med Hollywood litt annerledes.

Sonja står på gullpallen ved OL i Garmisch Partenkirten i 1936. Naziflagg vaier på arenaen, men når krigen bryter ut er Sonja allerede i California og nyter suksess på ishallene i USA. Hun er en tøff forhandler og underholdningsvisjonær. Overdådige isshow blir overdådige kunstløpsfilmer, og i et øyeblikk med stor angst elsker filmpublikummet Sonja Henies energiske piruetter. Som Esther Williams på skøyter og en tid den best betalte skuespillerinnen i Amerika. Han fester, sover med kjekke unge menn, går på skøyter, har bakrus, lager filmer, tjener penger, skaffer seg fiender, trener, drikker… Det er et liv med høy hastighet og skjebnebestemt til å gå til helvete.

Selvfølgelig er det en biografi som tydelig forklarer motivasjonen, viser glimt fra barndommen, redegjør for karrieren og tidene. Problemet med noen menneskers liv er at de er for interessante, det er for mye å fortelle som utelukker det interessante. Vi får vite at Sonja var en perfeksjonistdrevet med all ønsket klarhet, men hvorfor var forholdet til moren, broren og barndomsvennen slik? Her skimter vi dype sår og forvrengte maktforhold i korte øyeblikk, så rettes lyset igjen mot «stjernens oppgang og fall» og frøene av glødende materiale som finnes der tørker opp.

Forholdet til assistenten Connie er imidlertid godt representert. Connie lar seg blende av den energiske norske og fyller også den tekniske narrative funksjonen å reflektere Sonjas personlighet i dens grå alminnelighet. I filmens beste scene, der Sonja reiser til Mexico med en haug penger for å låse inn en banksafe (!) og bilen i ørkenen, viser Sonja ikke bare sin narsissistiske side, men også litt sadistisk, når hun, med et arrogant smil om munnen, først slår seg til ro med Connie, for så å ydmyke henne.

Når filmselskapet er i krise ettersom det tyske markedet forsvinner på grunn av nazisensur, sier Sonja muntert med sterk norsk aksent «I morgen ringer jeg Goebbels». Selvfølgelig spiste Sonja med både propagandaministeren og Hitler på 1930-tallet. Fiks det tyske markedet og fortsett å tjene penger uten skrupler. Filmen ønsker ikke å moralisere Sonja eller identifisere henne som nazist, den skildrer bare en person som har blitt karakterisert som «den beste» hele livet og hvis opportunisme virker i usannsynlig lang tid.

Til tross for noe alvorlig narrative mangler (viktigst: hvem er Niels?), klarer den norske regissøren Anne Sewitsky å skape den store, luksuriøse følelsen som filmer om 1900-tallets underholdningsindustri ser ut til å kreve. Settingen og kostymene er herlig 1940-tallsstil, musikken og kinematografien er på den annen side like herlig anakronistisk, spesielt i de intense festscenene. Sammenstøtet mellom en dristig basslinje, febrilsk fotografering og en glamfest fra 1940-tallet er utrolig vellykket og nyskapende.

Ine Marie Willman som den beundringsverdige og frastøtende isprinsessen har den nødvendige intensiteten, smiler hysterisk og krøller deretter munnen i forakt mens teppet faller. Sonja er en rik, innholdsrik film om en usannsynlig ekte person.