Av Sven Olof Andersson Hederoth

En nyhet har kommet til skjermen min, bare fra Vattenfall. De legger ut noe med det fancy navnet Energy Plaza. Ordet Plaza bringer tankene til bedre hoteller eller glansede magasiner. Det er spesielt interessant at forfatteren av de nevnte nyhetene bærer tittelen «Vice President Fleet Development». Man lurer virkelig på hva en slik person gjør. Kanskje kjører de nå til dags barkbåter langs Luleelva?

Uansett sier Desirée Comstedt, visepresident for flåteutvikling, at svensk elektrisitet i fremtiden vil produseres på tre forskjellige måter, sol og vind, kjernekraft og vannkraft. (Jeg vet, det er faktisk fire, men Vattenfall bruker sannsynligvis en annen type matematikk enn vanlig, har vi mistenkt en stund.) Det ser imidlertid ut til at Vattenfall nå begynner å lovsynge kjernekraften ettersom Vattenfalls ledelse har mottatt en ny mastergrad..

Deretter sier han at vindkraft også bør få vokse, både vind og atomkraft er greit. «Jo mer intermitterende energi det er, for eksempel vind- og solenergi, jo mer planbar energi trengs også.» Her lar Desirée meg sitte ved siden av veien, min enkle hjerne har vanskelig for å forstå.

Hvis du nå bygger planbar energi som svar på mangelen på forsyningssikkerhet som vind og sol medfører, hvorfor ikke la planbar energi alltid gi i stedet. Så den intermitterende er unødvendig. Tross alt må du bygge samme antall MW kapasitet i planbar kraft som du har i intermitterende kraft. Så vind- og solenergi øker bare kostnader til systemet. Et kjernekraftverk har den spesielle egenskapen at de variable kostnadene er svært små sammenlignet med de faste, så det er aldri praktisk å regulere et kjernekraftverk når det kan fungere. I tillegg vil kWh-prisen på ny kjernekraft være lavere enn for ny vindkraft. Solenergi er enda dyrere enn vindenergi.

Så hvorfor trenger vi vind- og solenergi? Bør vi ofre svensk natur for å hjelpe andre land med å gå over til periodisk fôring? Dette magasinet har lenge rapportert at Sverige har blitt en koloni for utenlandske investeringer i vindenergi, men hvorfor skulle Vattenfall ønske at det skulle være slik? Det er uforståelig.

Når Desirée så nevner SMR-er, gjør hun det med ideen om at siden de innebærer mindre investeringer, ville de være mer attraktive. Ved å gjøre det gjør den seg skyldig i hovedfeilen i den svenske energidiskusjonen. Det antas at en stor investering fører til høyere kostnader. Det er ikke sånn. Det som betyr noe er hvor mye strøm produsert i et kraftverk vil koste, uttrykt i kroner per kilowattime. Hvis det trengs flere milliarder, går de sammen i et konsortium. Dette ble gjort i Finland.

Til slutt slår Desirée fast at «…tilliten til atomkraft er høyere akkurat nå enn på veldig lenge, jeg tror det vil være grunnleggende for den lange reisen vi må gjøre sammen. Jeg er glad vi startet i tide.

I tide? Virkelig? Vattenfall hadde en plan for en ny reaktor på Ringhals for ti år siden. Han var i tide. Nå er det for sent.

Gleden over at Vattenfall endelig har snudd ryggen til vinden (eller nøytronfluksen) blir virkelig sløvet av en slik politisk korrekt mageskurring.