– Jeg så et debattprogram med politikere på norsk fjernsyn. De diskuterte hva de ville gjøre «hvis politisk terror kom til Norge». Som om det ikke allerede hadde truffet oss. Som om vi allerede hadde avfeid Breivik som en galning og ikke som den høyrepolitiske ekstremisten som han er, sier direktør Erik Poppe.
Frykten for at ofrenes opplevelser allerede hadde falt i glemmeboken og at oppmerksomheten i stedet ble rettet mot terroristen fikk Erik Poppe til å lage filmen Utøya 22. juli. Filmen, som nå har svensk premiere, har ingen trailer og intet bevegelig materiale er tilgjengelig for media. Bare et bilde og filmplakaten.
– Nei, jeg bestemte sammen med ofrene og deres pårørende at denne filmen skulle lages med størst mulig verdighet. Fra start til slutt. Hvis klipp av filmen skulle slippes, ville de overlevende bli tvunget til å se disse bildene overalt. Vi ville ikke ha det.
Tid som karakter
Filmen starter når unge mennesker, sjokkert over Oslo-bomben, forsikrer foreldrene om at de er trygge i Utøya AUF-leiren, langt fra Oslo-bomben. Like etter blir roen og dagliglivet på øya erstattet av skudd og panikk. Publikum følger atten år gamle Kaja i hennes kamp for å overleve, minutt etter minutt.
Som grunnlag for manus og forestilling intervjuet regissøren og skuespilleren 40 unge overlevende fra massakren i dybden. For filmen viser kun ofrenes synspunkt og i det øyeblikket er det sentralt.
– I mine intervjuer med overlevende gikk de ofte tilbake til de 72 minuttene angrepet fant sted. Noe som virket som en evighet. For å formidle denne følelsen måtte jeg bruke tiden som karakter. Den eneste måten var å filme alt på én gang. Uten å kutte, sier Erik Poppe.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»
