Johan Hylander, ambulansesykepleier og AT-lege i Umeå, har ikke vært påvirket av tunnelsyn verken i medisinsk eller symbolsk forstand, men har under AT-forskningen fått stor forståelse for hva som kreves av helsevesenet for å håndtere en alvorlig ulykke i en vegtunnel.

Hvordan oppsto din interesse for veitunneler og katastrofemedisin?

– Det ble tatt opp da jeg jobbet som spesialsykepleier i ambulansetjenesten. Da jeg begynte å studere til lege, søkte Institutt for kirurgiske og perioperative vitenskaper i Umeå etter doktorgradsstudenter til et forskningsprosjekt om prehospital helseledelse ved ulykker i vegtunneler. Jeg søkte dit, og allerede før jeg ble tatt opp som ph.d.-student åpnet muligheten seg for å besøke Norge og se hvordan de jobber i tunnelgruppen der. Prosjektet tok form etter besøket i Norge.

Hva vet Norge om tunneler som vi ikke vet?

– I Sverige er det 25 vegtunneler som Trafikverket har ansvaret for. I Norge har de mer enn 1100 tunneler og en operativ leder som griper inn ved større hendelser. Sverige mangler en direkte ekvivalent. Nordmenn er på rett vei med en høyere lederrolle i helsevesenet i akutte hendelser.

Hva konkret ønsket du å fremheve i oppgaven?

– Spørsmålet er hva helsesjefen gjør og trenger ved en vanskeligere ulykke i en veitunnel. Det uttrykkes blant annet behov for å jobbe mer forebyggende og inkludere medarbeideraspektet, men i dag mangler det tid dedikert til dette.

Hvordan kan resultatene bli klinisk relevante?

– Ved en alvorlig ulykke er god kunnskap om tunnelmiljøet viktig for å kunne forutsi potensielt utfall av skaden. Helseleders evne til å forutsi skadeutfall kan derfor være viktig for mottakende sykehus å forberede seg. Et sekundært funn av studien er at det ser ut til å være forskjellige tilnærminger til triage. At de involverte organisasjonene ikke snakker samme språk kan igjen påvirke sorteringen av de skadde. Vi må ta i bruk lignende strategier for behandling av blått lys, ellers øker risikoen for triagefeil på stedet for en mer alvorlig ulykke.

Snart er du ferdig med plasseringen i behandlingssenteret ditt. Hvordan ser fremtiden ut?

– Målet mitt er å gjøre min ST i anestesi og intensiv, men jeg ønsker også å kunne utvikle ferdigheter innen pedagogikk. Veitunneler er et eksempel på helseledelse i et ekstremt miljø og i oppgaven min identifiserte jeg en hierarkisk forskjell mellom politi, nødetater og helseambulanseledere. Det ville vært interessant å utforske dette aspektet nærmere.

Har du hatt godt av å være ambulansesykepleier?

– Ja, absolutt, og da tenker jeg fremfor alt på den helhetlige måten å møte mennesker på. Jeg vil også gjerne tilbake til prehospital og trene «i virkeligheten». Det kliniske perspektivet er verdifullt, men jeg håper samtidig å få muligheten til å forske videre. Det jeg ønsker å formidle er at ledelse er mer komplekst i et prehospitalt miljø, og for å videreutvikle ledelse i ekstreme miljøer som vegtunneler er det nødvendig å lære av hendelser. Dessverre er det en utfordring å få midler til å forske på noe som ikke skjedde. Dessuten er katastrofemedisin som forskningsfelt lite utbredt i Sverige.

Har du flere utfordringer foran deg, med andre ord?

– Ja, og den største utfordringen blir nok å kunne kombinere kontinuerlig forskning med en ST. Jeg kom tilfeldig over denne ledetråden da jeg fant forskningsgruppen Umeå, og kolleger i Norge bidro til min forståelse av metodikken for inngrep i vegtunnelulykker. Men det er fortsatt mye å studere, for spørsmålet er ikke om, men når, vi vil se en mer alvorlig ulykke i tunnelsystemene våre.

Medisinsk tidsskrift 36-37/2023

Lakartidningen.se 2023-09-07