– Sivilrettslig ansvar bør innføres.

Det sa Ulf Kristersson da han leste høyt tirsdag hans regjeringserklæring.

Dermed er årene med svensk borgerlig og demokratisk meningsdannelse over. At det skal være lettere å straffe statsansatte som feiler i tjenesten, er noe som har blitt krevd av høyresiden i flere tiår.

Olof Palmes ansvarlighetsreform fra 1976 gjorde Sverige til et dårligere land, sier de. Og noen ganger ser det ut til at det ikke er et sosialt problem som ikke ville blitt løst hvis offentlige tjenestemenn som manglet grundighet kunne bli straffet.

I sin tale i Almedalen i sommer Ulf Kristersson trakk frem både pass-rotet på Arlanda og tog-rotet på jernbanen som noe som kunne fikses dersom tjenestemenn ble straffet litt.

Fra Sverigedemokraternas side er det enda mer eksplisitt: den gjeninnførte offisielle ansvarligheten kan være en måte å legge press på tjenestemenn som tar politiske beslutninger som SD ikke liker.

Olof Palme avskaffet ikke offisiell ansvarlighet

Her kan man stoppe opp og slå fast at det er en myte at embetsmannsansvar ble fullstendig avskaffet på 1970-tallet. På den annen side ble ansvarlighetssystemet reformert fordi det var blitt foreldet med veksten i offentlig forvaltning.

Dagens regler sier at den som «forsettlig eller uaktsomt ved myndighetsutøvelse ved handling eller unnlatelse tilsidesetter det som gjelder for oppgaven» kan dømmes til bot eller fengsel inntil to år for tjenesteforseelse. Ved grov uaktsomhet, fengsel fra minimum seks måneder til maksimum seks år. Alle myndigheter har en disiplinærprosedyre med interne vedtak om lønnstrekk og advarsler.

Det er ikke rart. Innbyggerne skal kunne stole på det offentlige.

Samtidig vekker det selvsagt oppmerksomhet når offisielle skandaler avsløres og høytlønnede ledere kan seile mot nye høytlønnede jobber. Og det er også tydelig at flere og flere melder fra om feil som skal ha skjedd i myndighetsutøvelsen.

Men er det virkelig fordi tjenestemenn har blitt spesielt slurvete i det siste?

Moderaterna har ikke politikk

Forklaringen ligger snarere i hva statsvitenskapelig forskning peker på: at svenske myndigheter har vært utsatt for en markedslogikk der mål- og resultatstyring er alt og der de i økende grad fungerer som konkurranseutsatte selskaper hvor målet er effektivitet og sterkt lederskap.

Tillitsvalgte snakker også om det samme. En utilbørlig handling fra en tjenestemann koker ofte ned til problemer med arbeidsmiljøet der han ikke var i stand til å gjøre jobben sin.

Ifølge fagforeningen ST, som organiserer tjenestemenn, føler ansatte i myndighetene at det ikke er akseptabelt å kritisere virksomheten på deres arbeidsplass. Mange er bekymret for represalier og avstår derfor fra å slå alarm om uredelighet.

Forordningen som Kristersson nå utbasunerer, der tjenestemenn straffes for feil og feil på grunn av utilstrekkelige ressurser og en uholdbar arbeidssituasjon, er ikke rimelig. Risikoen er at vi får enda flere redde tjenestemenn som ikke tør å gjøre noe.

På denne måten er en offentlig forvaltning frigjort fra effektivitetskrav og utstyrt med tilstrekkelige ressurser til å gjøre en god jobb det beste vern mot feil. Men da trengs det en politikk der kommunen ikke utsettes for et konstant sultekosthold.

Og at politikken verken har entusiastiske straffer som Ulf Kristersson eller Jimmie Åkesson.