Etter 30 år er drapsforsøket på William Nygaard fortsatt uoppklart. Ingen ble holdt ansvarlig for skytingen som rammet det norske forlaget etter at det aktivt publiserte og støttet Aschehoug-forfatteren Salman Rushdie.

Dette er en nyhetssak. Nyheten uttrykker skribentens holdning. Du kan sende nyheter og debattinnlegg til debatt@vg.no.

MADS NYGAARD, utgiver og administrerende direktør i Aschehoug

Men historien er ikke uten ledetråder. I stedet siktet politiet mot to menn knyttet til saken: den daværende første sekretæren for den iranske ambassaden i Oslo, Mohammad Nikkhah, og libaneseren Khaled Moussawi, da bosatt i Oslo.

Begge ble målrettet i 2018, etter 25 år.

En tiltale betyr at politiet mener det er mer sannsynlig enn ikke at de er skyldige. Dette er altså en straffesak med kjente gjerningsmenn.

Til tross for dette ble ingen av dem noen gang informert om påstandene, langt mindre ettersøkt, avhørt eller holdt ansvarlig.

At Iran står bak omfattende spionasje av flyktninger, betydelig undertrykkelse av egne borgere, spesielt kvinner, og at de står bak drapet på sine egne borgere både i Iran og rundt om i verden er velkjent for deg.

At de angriper en utenlandsk statsborger i hans hjemland, din statsterrorisme. Å passivt la terrorister og en terrorstat slippe unna med slike handlinger er ikke et demokrati som Norge verdig. Å la kjente gjerningsmenn gå i årevis uten å bli avhørt eller søkt etter er en hån.

Vi vet hvor de er og til og med adressen til siktede, men politiet og påtalemyndigheten lar tiden gå.

At ingen følger en straffesak i en slik situasjon er en rettslig skandale.

Vi snakker om en norsk statsborger, bosatt i hjemlandet, som ble drept av kjente gjerningsmenn i sin eplehage.

Han ble truffet av tre revolverskudd, med ekspanderende ammunisjon, og alvorlig såret. Det samme skjedde åpenbart med det norske demokratiet.

Viljen og evnen til å løse og straffeforfølge saken nærmer seg en parodi når det ikke en gang er forsøkt avhørt tiltalte. Det er fem år siden siktelsen ble tatt ut, men det tok en norsk journalist å trekke de tiltalte på banen.

I sitt hjem i Beirut fortalte Khaled Moussawi villig sin versjon av hva som skjedde i 1993. Han fastholdt hardnakket at han ikke hadde noe med saken å gjøre, og at alt som pekte i retning hans bare var en tilfeldighet.

Politiet tok derimot ingen kontakt, og ba heller ikke om arrestasjon eller utlevering – eller noe annet for å følge opp påstandene.

Mistenkte lovbrytere kan slappe av i hjemmene sine i Teheran og Beirut og reise fritt rundt i verden, inkludert Norge, uten frykt for arrestasjon.

Salman Rushdie ble imidlertid angrepet på pallen i fjor sommer og mistet nesten livet.

Både moralsk og juridisk er dette en helt uholdbar situasjon. Til tross for sakens alvor gjør ikke politiet noe.

Mange tilsier tvert imot at de ønsker å legge lokk på og få slutt på problemstillingen, som åpenbart fremstår som datert og problematisk.

Å sette til side en uoppklart straffesak, også på grunn av statsterrorisme, er helt uakseptabelt.

Politiet og påtalemyndigheten, men også norske politiske myndigheter, ser ut til å mene at saken er gammel eller ubetydelig. Da Abid Raja (V) stilte spørsmål om saken på Stortinget i fjor, ble han møtt med kald gjeld.

Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsket ikke å ta stilling til Rajas spørsmål om statsterrorisme på norsk jord og behovet for snarlig tilbakekalling av de tiltalte. Han fastholdt at forholdet var under etterforskning og at påtalemyndigheten måtte gjøre egne vurderinger.

Selvfølgelig kan de det. Men det var ikke det Raja eller noen andre trodde. Saken er politisk fordi vi snakker om en straffesak med store prinsipper. En påstått skyldig er en iransk diplomat.

Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch sa det veldig presist: Dette er et angrep på grunnleggende sosiale verdier. Da kan vi ikke leve med å la saken henge og gi slipp på målet.

I Iran har ting endret seg litt. Da Rushdie var i livsfare etter forrige sommers angrep – mer enn 30 år etter Khomeinis publisering og fatwa, sa iranerne at Rushdie hadde seg selv å takke.

Med andre ord, de bekreftet det overfor forsto: de støttet angrepet og anså det som legitimt.

Ingen norske politikere skal la iranerne slippe unna med slike holdninger og handlinger.

I mange år trodde vi at hver stein ønsket å stå uvendt og at det fantes en vilje og en makt som ønsket å få til avklaring og en rettferdig rettergang.

I stedet ble feighet, feighet og kynisme historien om Dagaliveien-skytingen. Rettferdighetssansen har viket for resignasjon og impotens.

Iran er ansvarlig for både skytingen i Dagaliveien og angrepet på Salman Rushdie i 2022. Men norske myndigheter har også ansvaret, ansvaret for å følge opp saken og gjøre den åpenbar og åpenbar.

30 år har gått. Men det er ingenting som tyder på at politiet eller påtalemyndigheten gjør noe, eller har noen interesse eller initiativ for å se at saken løses eller i det hele tatt har noen utvikling.

I stedet sitter vi igjen med bare spørsmål. Hvordan og hvorfor ønsker ikke norske myndigheter engang å avhøre de kjente gjerningsmennene? Hva tåler ikke dagens lys?

Det eneste som mangler før du må håndtere skandalen i sin helhet, er din dedikasjon. Dersom dette skulle skje, vil det bli satt i gang etterforskning for å gjennomgå arbeidet Oslo-politiet og Kripos har gjort, slik Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås etterlyste.

Norske myndigheter har gjort lite, men heller ikke media har gjort mye for å følge opp saken. Med ett unntak: Journalist Odd Isungset har fulgt saken de siste 30 årene.

Bare Isungset kan takkes for å holde saken varm nok og klage.

For tiden gir han ut sin tredje bok om emnet, i tillegg til de utallige reportasjene og dokumentarene han har laget om emnet. Er det virkelig mulig å regne kun med idealistiske borgere, men kan vi ikke sette samme tillit til myndighetene?

Norge kan ikke la Iran slippe unna med statsterrorisme. Anklager er reist, vi vet hvem som vil bli holdt ansvarlig.

At saken er i limbo til tross for anklagene kan vanskelig beskrives som annet enn et åpent sår.