Det er i kjølvannet av den ganske triste skjønnhetsdebatten, som har boblet opp på landets kultursider de siste månedene, og av SVTs kjente dokumentarserie «Under kniven – om plastisk kirurgi og skam», at norsk popfenomen og TikTok Aurora gir ut sitt tredje album.

Timingen er, selv om det er utilsiktet, hyggelig. For det har sjelden blitt lagt merke til så tydelig at vi lever i et samfunn som er så besatt av perfeksjon og kropper som vi er akkurat nå. Og sjelden har et smart, gjennomarbeidet popalbum som peker på andre veier og verdier vært mer velkomment.

En bølge av leiretromme er egentlig alt Aurora Aksnes trenger for å kaste lookfikseringen over bord. «I never had the world, so why change it?», synger hun retorisk, men også jaktet på, i en sugende virvel av suggestiv folktronikk.

Hun, et 25 år gammelt vidunderbarn fra Stavanger, skrev sin første verdenshit klokken elleve. Deretter sittende ved pianoet og med Enya som hovedmodell. Sangen «Runaway», som senere eksploderte fullstendig på TikTok, inspirerte selveste Billie Eilish til å skrive musikk. Godkjenningen er gjensidig. Aurora berømmet på sin side Eilish og hennes bror og låtskriverpartner Finneas, ikke minst for lo-fi-produksjonene hennes.

De to popstjernene har mer til felles. Ikke bare er Aurora og Billie Eilish noe motvillige stjerner. Begge trekkes til feilene ved deres elektroniske komposisjoner så vel som deres populære ambisjoner. Og de drysser sangene sine med melankolske sang, alle med et glødende blikk på verden.

Men mens Eilish ofte valgte å være skarp og svartøyd, så Aurora på fem mer uskarp og stjerneøyd ut. Det spiller imidlertid ingen rolle om nordmannen beveger seg på dansegulvet, i verdensrommet, gjennom historiens heksebranner eller gjennom gresk mytologi, for hun gjør det enkelt og gratis.

«The Gods We Can Touch» er det tredje albumet til produsent og låtskriver Aksnes siden hans debut-EP «Running with the Wolves» i 2015. Blandingen av meditative og nøkterne matter, eterisk sang og en åndelig tiltrekning til naturen har blitt finpusset helt siden og kledd i et mer praktfullt kostyme.

I det nye albumet er det graven uhyggelig, sammen med sinne over verdens tilstand, men ble også ledsaget av en undertrykt lekenhet i lydene. Plata føles noen ganger vektløs, men aldri bekymringsløs.

Singelen «Cure for me» er en EDM-parfymesalme om seksuell frihet. Så syntetisk glitrende at den lett kunne passere som stemmen til Eurovision med konfetti, koreografi og fyrverkeri. At flørting med den grenseoverskridende produksjonen av Madonna fra 1980-tallet kan ikke være feil.

På en måte bor ånden til popikonet i albumet. For her, som i Madonnas første sanger, er det et brennende ønske om å tre inn i noe som er større enn en selv, enten det er en kjærlighetshistorie eller en sosial revolusjon. I tillegg til en konkret og kunstnerisk utforskning av hva frihet egentlig er («Cedendo all’amore»), og hva dens motsetning ser ut til å være («En farlig ting», «Pagani»).

Aurora setter det sammen sangene deres til elektroniske katedraler, som er absolutt effektive – men som etter hvert gir et litt ensartet inntrykk. Derfor er det gledelig når han velger å rive bygningene i løpet av andre halvdel av albumet og i stedet lar låtene bare bli revet med av deres fundament, som i den hypnotiserende skjønnheten «A Little Place Called Moon». Det er her og der absolutt svimmelhet oppstår.

Bästa spår: «En farlig ting», «Et sted som heter månen»

Les også mer om Alexandra Sundqvists musikk og andre tekster