danskene Den Sorte Diamant og Dokk1, finnene Ode, nordmennene Deichman, Stormen og Vennesla. I andre nordiske land sier det seg selv at nye biblioteker er store, overdådige merkebygg. Men ikke i Sverige. Hvis biblioteksjefene selv har et valg, er andre ting viktigere.

– Besøkende på biblioteket vårt synes helt klart at det er veldig bra å ha et stort og flott bibliotek. Men hvis det brukes mye penger på store bibliotek, er det i økonomiske krisetider en risiko for at politikerne ser at de må kutte ned på andre ting. Og da kan det være enkelt å redusere åpningstidene.

– Det viktigste er god tilgjengelighet. Folk har en tendens til å besøke lokale bibliotek oftere, så jeg vil heller ha et mindre bibliotek med gode åpningstider og godt personale enn et stort bygg med dårligere åpningstider.

Den som sier det er direktøren for Uppsala bibliotek, Mohammed Mekrami. Han er en av deltakerne i en panelsamtale mellom flere biblioteksjefer, kulturprodusenter og arkitekter. Nyréns arkitektfirma i Stockholm inviterte folk fra ulike regioner til å få bibliotekets verdensbilde av «muligheter og utfordringer» når nye bokpalasser skal bygges.

Her sitter ledere for blant annet Gävle og Södertälje, som begge bygger nye kulturhus: Agnes i Gävle og Futurum i Järna. Hvordan de ligger an i nasjonale og kanskje internasjonale sammenligninger, må vi komme tilbake til neste år når de er klare.

Samtalen her i Nyréns går opp og ned, men to ord er felles: tilgjengelighet og fleksibilitet. Bibliotekverdenen ønsker sjenerøse, lett tilgjengelige, fleksible boliger i en verden i rask endring. Alle sukker tungt over den fireårige syklusen av politiske beslutninger som kan bety at bibliotekbeskyttere vil ha noe helt annet når det først er bygget enn det de ønsket da beslutningene ble tatt.

I Uppsala har de etter en gjennomgang av driften sett på hvordan man kan lage et bibliotek basert på geografiske forhold. I velstående områder kan det være mindre biblioteker med mer selvbetjening. Større biblioteker, med sjenerøse åpningstider og tett bemanning, ligger i noder hvor flere ferdes. Og så igjen bibliotek tilpasset territoriet i sosioøkonomisk sårbare områder.

– Jeg tror man må tenke på alle nivåer: både store og små bibliotek. Hvis vi bedre kan møte innbyggerne i kommunen i et stort bibliotek enn i et mindre, vil jeg selvfølgelig det. Men for mange boklånere kan også en bokstøtende buss eller sykkel være viktig, sier Mohammed Mekrami på paneldebatten.

Da arkitekt Gert Wingårdh – hvis arkitektfirma står bak et av Sveriges nyeste høyprofilerte bibliotek i kulturdistriktet Örebro – snakket om huset i fjor, var han skarp kritisk til arkitekturens manglende etterspørsel visjonær i bibliotekverdenen. Men når Biblioteksbladet senere snakker med Mohammed Mekrami, avviser han kritikken.

– Vi biblioteksjefer må forholde oss til de økonomiske rammene. Hvis alle fikk pengene de ber om, ville vi selvsagt fått flere merkede bibliotekbygg, sier han.

– Drømmebiblioteket mitt er fleksibelt i tid og nåtid. Jeg vil gjerne se flere enkle pull-løsninger slik at jeg raskt kan bytte rom basert på eksisterende behov. Jeg synes det er visjonært.

Han så en modell selv for noen år siden i Singapore. På mange måter det motsatte av et stort, veldesignet palasslig hjem. I stedet et bibliotek med øre til gaten. For at ungdommene skulle oppdage bøker, hadde biblioteket flyttet inn i kafé og klesbutikk.

– Så genialt. Når det på Vestlandet er snakk om å bygge avdelinger for ungdom og barn, her hadde de gått hele veien. De hadde oppdaget hva som er relevant for ungdom akkurat her og nå. Det var bøker knyttet til klær og kaffe men også til innholdet i å lage biblioteker; bøker om ideer og design.

Den fleksibiliteten, for å kunne endre seg raskt, er det han ser etter. Der og da ble det klær og kaffe, i dag blir det kanskje spill og datamaskiner.

– Barn og unge er her og nå. For å nå dem kan vi ikke vente på politiske vedtak som kan ta fire eller fem år.

Mohammed Mekrami leker også med ideen om hvordan det ville vært om bibliotekene skulle jobbe med et risikokapitalistisk tankesett.

– Jeg syntes det var forferdelig første gang jeg hørte om venturekapitalismens «utfør eller dø»-motto, men nå har jeg skrevet det på en post-it-lapp på skrivebordet mitt.

– Jeg tror absolutt ikke på privatisering av bibliotekene våre, men å ha en kniv på strupen kan noen ganger være bra. Hvis vi virkelig var konkurransedyktige, ville vi handlet som vi gjør i dag eller våget å tenke helt annerledes?

Kulturprodusent Cecilia von Strokirch har ledet flere bibliotekrenoveringer i både Stockholm og Södertälje. Oppfordrer til mer frekkhet:

– Vi må ha modige lokaler som i sin sammenheng tør å gjøre noe mer. Vi kan ikke bare lage skummet melk. Vi får ikke ekstra besøk av det.

Det skal ikke være noe «urealistisk skryt», men det må være en «wow-følelse», mener hun. Funksjonen og formålet skal eksistere og være synlig.

Biblioteker må ha noe i øyehøyde som vekker interesse, mener han, og tar biblioteket i kommunen Hölö i Södertälje kommune som eksempel. Her vokser en spesialdesignet hylle fem til seks meter inn i taket. Det er selvsagt ikke mulig å gjenopprette noe over, men da er det kun gamle kopier av kommuneprotokollene som ligger der.

– Det er ikke helt funksjonelt, men noe som kiler sansene, sier hun.

Han er imot ideen om at bibliotekene skal tie. Selvfølgelig må det være et visst nivå av fred og ro – et pusterom for stressede besøkende, mener hun. Men barna lager bråk og glade herrer som leser aviser snakker høyt. Det blir derfor svært viktig å lage akustikk som skiller stille rom fra mer støyende.

Han tror ikke man bare kan sette opp hyller, legge inn bøker og så kalle det et bibliotek.

– Mange skolebibliotek ser dessverre slik ut. Men så er det ikke et ekte bibliotek.

I sitt arbeid i både en storby og en noe mindre by ser han forskjell på kravet fra politikere om visjonær arkitektur. I Södertälje nærmer embetsmenn seg politikk.

– Jeg føler at politikerne våre blir glade når vi tar litt. I en mindre kommune er det lettere å oppfatte hvor viktig det er å gjøre noe mer.

I Stockholm pågår renovering og rekonstruksjon av Sveriges største internasjonale landemerke på bibliotekskartet: Gunnar Asplunds Stadsbibliotek. Ewa Andersson er prosjektleder for flere andre byggeprosjekter innen Stockholms stadsbibliotek, og har også innsikt i arbeidet ved Odenplan.

For å forbedre driften i det kulturmerkede bygget, undersøker ansatte hvordan besøkende opplever biblioteket. Ved å bruke svarene bygger de raskt prototyper som testes direkte på besøkende. For eksempel testet de flere studioseter i inngangsetasjen.

Byen har i flere år slitt med spørsmålet om hva som skal skje med bybiblioteket. Hvis det blir en ny arkitektkonkurranse, mener Ewa Andersson kanskje det beste alternativet er å la Asplunds hus forbli et sminket hus og bygge nytt et helt annet sted.

På dette tidspunktet er hun fornøyd med at hun har fått et politisk vedtak om å utrede hvordan driften og teknologien i bybiblioteket skal utvikles.

– Det må endres litt her og der. Skap mer plass til barna, flytt baren, eller hva som viser seg å forbedre brukeropplevelsen og møte behovene til de besøkende og virksomheten.

Han mener også det definitivt er etterspørsel etter visjoner:

– Men kanskje er det ikke nok at bare vi som jobber i bibliotekenes verden ønsker visjonær arkitektur. Det må også være en politisk vilje, sier han, og han drømmer om politikere eller lånetakere som står frem og vil bygge flotte nye bibliotek.

Tekst: Anders Frelin, journalist og arkitekt