Annie Lööf tar pallen. Det er rett over midnatt og Senterpartiets nedadgående trend under valgtellingen viser en kraftig tilbakegang for partiet.

Og Annie Lööf noterer seg tallene som tikker på storskjermen bak henne.

«Jeg synes det er bekymringsfullt at et fremmedfiendtlig parti har vunnet så mye terreng,» sier han og fortsetter:

«Men vi kan også se at det er en klar overvekt av alle partier som er midt i svensk politikk. Det er ikke mye folkelig støtte for verken aggressiv nasjonalisme eller venstresosialistisk politikk.»

Du er overrasket.

Hvor er anstendigheten?

Visst har det fremmedfiendtlige – eller ærlig talt rasistiske – Sverigedemokraterna gjort betydelige fremskritt og har løftet den konservative blokken. Ikke sant.

Og sosialdemokratene og andre partier som verner om den generelle velferden er nesten like store.

Men hvor er den «halvt anstendige»? Den som har «en klar overvekt» blant velgerne?

Og hva består den av?

Det kan ikke ha gått utenom Senterpartiet at valgkampen i 2022 var sterkt polarisert. Vi har en voksende nasjonal radikal blokk der konservative partier ønsker å gjeninnføre privilegert samfunn ved å sette gruppe mot gruppe. For det meste brukes innvandrere til dette formålet.

Og på den andre siden har vi partier hvis felles grunnlag er forsvar for allmenn velferd og høye sysselsettingsgrader.

Men, som sagt, hvor er «halvgreien»?

Og det er mulig å finne en «anstendig» en midt i valget mellom å stille opp for stemmerett, ytringsfrihet, arbeid, utdanning, familie og minstelønn – og ikke.

I det sammenfiltrede nettet til det unnvikende «store sentrum» har Senterpartiet allerede mistet landets arbeiderklassevelgere.

De liberale kom aldri

For å støtte en S-regjering etter valget i 2018, har senteret uten tvil bedt om at arbeidernes rettigheter skal innskrenkes. Dette var det absolutte kravet i Senterets punkter i januaravtalen, en holdning som på sitt høydepunkt førte til at en arbeider eller to stemte på Sverigedemokraterna. Men jeg vil neppe gå til Senterpartiet.

Ap-velgerne er derfor allerede bortvist fra Senterpartiets velgermasse.

Mens Senteret i Maud Olofssons tid som partileder steg for steg også la opp kampanjen, har Senteret i stedet profilert seg som bærer av den liberale idétradisjonen.

Denne tradisjonen med liberale ideer er basert på tankefrihet, ytringsfrihet, alle menneskers like verdi, individets rett til staten, næringsfrihet, kvinners likestilling og fremfor alt: kampen mot det privilegerte samfunnet der noen grupper favoriseres fremfor andre.

Nå, når de liberale, det vil si partiliberale som anser seg som bærere av den samme idétradisjonen, åpenlyst og bevisst har skiftet side og sluttet seg til den konservative blokken, kan man tro at de villede liberale vil migrere massevis fra de liberale. til sentrum.

Men heller ikke her har Senterpartiet fått noen tillegg.

Senteret har forlatt alle

Med tanke på liberalistenes kreft, er det mer sannsynlig at velgere som sitter igjen med et snev av patosen til den liberale idétradisjonen har gått over til sosialdemokratene.

Spørsmålet er derfor om det «anstendige mediet» som Annie Lööf snakker om eksisterer.

Senteret har forlatt arbeiderne, senteret har forlatt landsbygda og nå har senteret ikke klart å vinne over de tapte liberale.

Kanskje er det rett og slett ikke mye rom for en alternativ midtlinje i kampen mellom et privilegert samfunn som setter gruppe mot gruppe og et samfunn som beskytter den generelle velferden for alle.