Ønsket om å identifisere de psykisk syke som kan bli voldelige lovbrytere er forståelig, men en illusjon.
Når det skjer en forferdelig voldshandling hvor som helst i verden, slik det skjedde onsdag i Norge, går den offentlige diskusjonen en lignende vei: Enten drapet eller drapsforsøket er spesielt grusomt, en psykisk lidelse hos gjerningsmannen kommer forbrytelsen like raskt inn i bildet. som er forutsigbart. Det kan tross alt ikke være at en «normal» person er i stand til noe slikt. Spoiler: Ja, det kan det.
Debatten om riktig behandling av psykisk syke følger. Erkekonservative miljøer krever: fengsling og forebyggende forvaring. De radikale liberale husker tidligere (og mislykkede) ideer for å reformere psykiatrien, oppløse relevante klinikker, vi er tross alt alle mer eller mindre gale eller gale. Det respektive samfunnet bestemmer hvem som hører til og hvem som ikke gjør det, så enhver fremmed er langt fra syk. De som argumenterer på en moderat og balansert måte ønsker sterkt at flere forebyggende programmer og terapisteder tidlig oppdager hvilke psykisk syke som mister sin skjøre balanse og blir en farlig trussel mot seg selv eller andre.
Flere terapiplasser? Det hjelper dessverre heller ikke
Nettopp dette ønsket er en illusjon. Det er riktig at terapeuter, psykologer og psykiatere gjenkjenner direkte i samtale og klinisk undersøkelse når en psykisk syk person «dekompenserer», som han kalles på fagsjargong, og blir en fare. Da øker skuffelsene og fantasiene om å ville skade seg selv eller andre blir mer konkrete. Problemet er imidlertid at den syke sjelden blir fortalt dagen før at deres fredelige tilværelse plutselig er over og at de planlegger et blodbad. Ingen terapi og ingen kontakt er så nærme.
Flere polikliniske og døgnbehandlingsplasser og kortere ventetid ville endret lite. Det er umulig og ofte mulig bare ved en tilfeldighet å gjenkjenne radikaliseringen av en psykisk syk person som blir en fare for seg selv eller andre. Selv for de som allerede er i psykiatrisk behandling og anses som ufarlige, kan dette endre seg i løpet av få dager. Dersom en person glir og omgivelsene merker irriterende utsagn og handlinger før selve handlingen, slik at det oppstår en akutt trusselsituasjon, er det et nettverk av terapeuter, kriseteam og psykiatriske akuttmottak for akutt intervensjon. På den annen side vil de som isolerer seg eller føler seg ensomme når de er syke, ikke bli oppdaget – eller for sent. Den gjenværende menneskelige risikoen gjenstår, å skylde på «politikk» eller medisinske disipliner er malplassert. Ingen syke er så forutsigbare (og ikke engang friske), ingen helse- og sosialsystem er så perfekte at de kan utelukke psykologisk motiverte voldshandlinger.
«Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd.»