Flytte til storbyen? Aldri i livet.

Noe sånt som dette, med variasjoner i ordlyden, men ikke i innholdet, har vært en tilbakevendende respons ettersom vi reiste til forskjellige steder i Norge den siste uken. Ikke minst i Finnmark helt i nord.

Fra øya Söröya, med lille Hasvik som største kommune, er det mye nærmere det iskalde Svalbard enn hovedstaden og den politiske makten som samles der. Slaktekylling, det fiskeren Kurt ringer dem. Som ifølge ham er oppvokst i egne partier uten vanlig jobb og uten noen formening om hvordan folk har det i småbyer.

Ja, som jeg sa, det er i hvert fall slik mange som ser den. Misnøye med dagens regjerings sentraliseringspolitikk gjør ikke saken bedre, og den misnøyen har Senterpartiet nå målrettet mot sterke opinionstall som resultat.

Populisme, spør du noen av SPs kritikere. Men følelsen av økende avstand mellom by og bygd er langt fra unik for Norge, men gjenkjennes fra Commonwealth-land, inkludert Sverige.

Nær, men ikke det samme

Nordmenn stemmer selvsagt ut fra sine interesser og verdier, som folk generelt. På landsbygda handler det også om muligheten til å bo der. I internasjonale medier er det mye oppmerksomhet rundt klimaspørsmålet. Noe som ikke er uberettiget. Denne saken fant sted under valgkampen og vi rapporterte selv om hvordan fremtiden til norsk olje- og gassindustri diskuteres. For når man snakker om klima i norsk politikk, er oljeindustrien åpenbart en del av det. De er ikke like, men de er i slekt med hverandre.

Effektene av olje- og gassindustrien på det norske samfunnet er også mye bredere enn snevert definerte olje- eller klimaspørsmål. Det påvirker det meste fordi de samfunnsøkonomiske løkkene på vannet spenner over stort sett alt. Men poenget er at folk ikke nødvendigvis anser seg selv som et «oljefolk» bare fordi du har olje.

Hensyn til bosted, økonomiske hull, nærhet til politi og helsevesen eller skole er noe folk generelt tenker på. På sikt vil mange av disse tingene fortsatt påvirkes av klima. Ikke engang på veldig lang sikt. Men når folk skal stemme i dag, er det ikke mange grunner.

En bekjent viste meg også til resultatene av Norske skolevalg som vi allerede har resultatene fra i dag. Der støtter miljøpartiet MDG, som de sier indikerer at klimaet ikke er det eneste problemet selv blant unge mennesker som ellers kan bli sett på som mer bekymret.

Det handler ikke bare om olje

En mulig delforklaring på at klimaet og dermed også olje- og gassindustrien har fått så stor plass, er at det er det som utenfra oppfattes som unikt i Norge også ved siden av sine nordiske slektninger: sin Petroleum.

Man kan bli fristet til å anta at det som utmerker et land også er det som avgjør avstemningen. Motargumentet ville da vært at den mer rimelige antakelsen derimot er at folk har ganske like motivasjoner for sin stemme, og at det er generell snarere enn eneste menneskelig resonnement som spiller den viktigste rollen.

Når man analyserer Midtøstens utenrikspolitikk, hjemsøker den late og tilfeldige analysen at alt egentlig handler om olje. Dette er åpenbart ikke sant der. Dette er selvsagt ikke sant i Norge heller. Hva folk bryr seg mest om kan imidlertid vise seg når støvet legger seg etter valget og resultatene blir klare.