Legeprofesjonen er på mange måter fantastisk og givende, men til tross for dette vurderer én av tre unge leger og én av fem i legestanden å slutte. [1]. Som? Kan det være at vi ikke lenger har lov til å gjøre det vi er opplært til og ønsker å gjøre? Det er alltid mindre tid til å helbrede hvis mulig, ofte lindre, alltid trøste.

Den kliniske hverdagen består av et overskudd av administrasjon og byråkrati som har buldret i en slik grad at det opptar det absolutte flertallet av arbeidsdagen. Antallet pasienter har ikke økt, men tiden med dem har gått ned. Vi jobber overtid og hopper over pauser og lunsjer for å bruke den lille tiden vi har med pasientene våre. Etter hvert blir det vanskelig å ha oversikt over alle oppgavene som skal gjøres. Det fører ofte til en følelse av utilstrekkelighet.

Gunnar Aronsson, professor i arbeids- og organisasjonspsykologi, beskriver hvordan sekundære oppgaver tar tid: »Å utføre hovedoppgaven stresser deg ikke, tvert imot styrker det selvtilliten. Det som er stressende er at du blir forhindret i å gjøre det du er opplært til, det du er faglig kunnskapsrik på og det du vil gjøre« [2].

Svenske leger er ikke alene om å møte økt byråkrati. På den annen side jobber vi alene samtidig i en konstant motvind forårsaket av et ineffektivt omsorgssystem som mangler tydelig styring – et utslitt omsorgssystem som gir seg uttrykk i mangel på omsorgsplasser, utilstrekkelig tilgjengelighet, manglende kontinuitet og uverdig lang ventetid.

Å jobbe i et slikt miljø kan skape kronisk stress. Vi kan komme i situasjoner der vi må prioritere vårt moralske kompass. Vårt medisinske ansvar er det samme, men det lider i et utslitt omsorgssystem hvor forutsetningene for god og nær omsorg forringes.

I 2016 kom SOU-rapporten «Effektiv omsorg», som så tydelig fremhever at det er styring og organisering av omsorgen som skaper ineffektiviteten. Omsorgssystemet mangler tydelig sammenheng, noe som skaper omsorg som ellers kan unngås og gir økt forvalterskap. Omsorgen mangler kontinuitet når ulike omsorgsaktører deltar i pasienthelheten, noe som også gir overskudd av administrasjon [3].

At statens fullstendige eller delvise eierskap til omsorg nå må utredes er svært positivt. Tiden er inne for en omfattende strukturreform.

Tidlig på 2000-tallet ble det gjennomført store strukturelle endringer i Norge og Danmark. Ineffektive regioner har blitt nedskalert til færre og større for å oppnå stordriftsfordeler. Samtidig ble finansieringen flyttet helt fra regionene til staten i Norge og 80 % i Danmark. Med statlig finansiering fulgte også en markant endring i ansvarsfordelingen. Nå kunne Staten stille krav til Regionene og skape helhetlig samhold og kontroll av omsorgen [4, 5].

Reformene har gitt resultater. I Norge har blant annet produktiviteten til sykehus økt og tilgjengeligheten til primærhelsetjenesten er blitt bedre, kontinuiteten har blitt bedre. I Danmark har produktiviteten også økt og køene for bistand har blitt mindre. Det er også innført obligatoriske helseavtaler mellom kommuner og regioner, som har skapt koordinering for sykdomsforebygging og helsefremmende og rehabiliteringsaktiviteter. [5, 6].

Med mer statlig ansvarlighet, færre regioner og omfattende nasjonal koordinering, ville forutsetningene for å overvinne dagens uholdbare helsesituasjon klart bedret seg. Det er først når vi har løst de grunnleggende strukturelle problemene at vi virkelig kan ta tak i arbeidsmiljøet og byråkratiet og begynne å se fremover.

For å kunne møte fremtidens utfordringer trengs styring som tydelig styrer omsorgen mot felles mål. La oss stå samlet bak den statlige helsereformen og forbedre omsorgen for både oss og våre pasienter.

Lakartidningen.se 21-11-2022