Det var 558 jøder som ble ført bort denne dagen på de tyske handelsskipene MS Donau og MS Monte Rosa. De forlot Oslo havn for å fortsette transporten til Auschwitz. Bare elleve av dem som tok fatt på den senhøstedagen i 1942 ville overleve Holocaust.

Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge i krigsårene, de fleste direkte til gassovnene i Auschwitz. Bare 34 overlevde.

Norges jødiske befolkning utgjorde omtrent 2100 da Tyskland okkuperte Norge i april 1940. Den 20. januar 1942 møttes tyske ministre og politisjefer i Wannsee, en forstad til Berlin, for å koordinere den fysiske utryddelsen av den jødiske befolkningen i Europa. I følge Wannsee møteliste var det 1300 jøder i Norge; de som hadde flyktet til Norge fra tysk jødeforfølgelse på 1930-tallet var ikke inkludert.

Allerede et år Etter okkupasjonen av Norge av Nazi-Tyskland ble landets politimestere beordret til å konfiskere alle radiostasjoner som eies av jøder. I løpet av 1941 ble jødiske butikker skriblet med antisemittiske slagord.

I januar 1942, kort tid etter Wannsee-konferansen, ble alle norske jøder beordret til å melde seg til politiet for å få stemplet «J» på identifikasjonspapirene.

I februar samme år ble alle jøder tvunget til å fylle ut et spørreskjema om personlige forhold, religion, utdanning, statsborgerskap, bedrifter og rikdom. Politiet, som spilte en aktiv rolle i arrestasjoner og deportasjoner av norske jøder, sikret medlemslister for jødiske menigheter i Oslo og Trondheim.

Politimester Knut Röd, som hadde ansvaret for å arrestere og frakte jøder til SS-tropper i Oslo havn, ble etter andre verdenskrig frikjent i to svært kontroversielle rettssaker i Norge.

Det har norske myndigheter de siste årene har de angret på sin deltakelse i Holocaust. I januar 2012 ba Norge for første gang om unnskyldning for landets deltakelse i Holocaust av norske jøder.

– Nordmennene foretok pågripelsene, nordmennene kjørte lastebilene og det skjedde i Norge, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg.

– I dag anser jeg det som hensiktsmessig å uttrykke vår oppriktige unnskyldning for at dette kunne ha skjedd på norsk jord. Det er på tide at vi innrømmer at norske politifolk, embetsmenn og andre nordmenn deltok i arrestasjonen og deportasjonen av jøder, fortsatte han.

Samme år, 70 år etter deportasjonene, kom også rikspolitimester Odd Reidar Humlegård med en offentlig unnskyldning:

– I forbindelse med 70-årsjubileet for fangetransporten med skipet Donau, er det naturlig at jeg i dag beklager at norsk politi deltok i deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleirer, sa han.

Ankomsten av holocaust a Norge ble den største nyheten i Sverige i 1942. Meningsstormen bidro til omslaget i det svenske UD.

Før andre verdenskrig bygde Utenriksdepartementet vegger av byråkratisk papir for forfulgte jøder som ville rømme. På Évian-konferansen i juli 1938, hvor 32 land i fellesskap uttalte seg mot å hjelpe jødiske flyktninger i Tyskland og Østerrike, påpekte utenriksdepartementets rettssjef, Gösta Engzell, at Sverige bare kunne ta imot et lite antall flyktninger og at de «jødiske spørsmål» måtte løses gjennom opphold utenfor Europa.

Samme høst – en måned før Kristallnatten – inviterte Sverige og Sveits tyske myndigheter til å stemple en «J» i jødiske pass for å lette push-backs ved grensen.

Etter hvert som Holocaust nådde Sveriges naboland, ble Gösta Engzell selv sentral i å bygge byråkratisk motstand mot Nazi-Tysklands jødepolitikk, ifølge Paul Levine, en av forskerne bak Göran Perssons prosjekt «Om dette må du si det».

I oktober 1942 begynte arrestasjonen av alle jødiske menn i Norge og all jødisk eiendom ble trukket tilbake til staten. I slutten av november ble jødiske kvinner, mindreårige og menn som ikke hadde gått under jorden eller flyttet til Sverige arrestert. Mellom 26. oktober og 26. november flyktet rundt 1100 norske jøder – eller 60 prosent av den jødiske befolkningen i Norge – til Sverige, ifølge Living History.

I desember 1942 tilbød det svenske utenriksdepartementet til Tyskland å ta imot jødene som fortsatt var i Norge, noe som betydde at Sverige ble den første suverene staten siden Nazi-Tyskland begynte sin jødeforfølgelse i 1933 for å erklære overfor tyskerne at alle jøder i en tredje stat var velkomne. .

Sverige spilte en aktiv rolle året etter, da nesten alle de rundt 8000 jødene som var i det okkuperte Danmark kunne reddes fra Holocaust i Sverige. Operasjonen ble en av de største enkeltaksjonene mot nazistenes utryddelse av jødene under andre verdenskrig.

I september 1943 foregikk intensiv kommunikasjon mellom den svenske utsendingen Gustaf von Dardel i Danmark og det svenske utenriksdepartementet angående Nazi-Tysklands planer om å likvidere danske jøder. Da planene ble bekreftet, ga den svenske regjeringen en offisiell uttalelse i Sveriges Radio 2. oktober 1943, hvor de advarte Nazi-Tyskland om konsekvensene dersom danske jøder ble utsatt for samme behandling som jøder i Norge og andre okkuperte land.

For første gang siden Hitler kom til makten i 1933, uttrykte en suveren europeisk stat offentlig sin vilje til betingelsesløst å akseptere jøder på flukt fra nazistene.

UDs oppdagelse det Svensk statsborgerskap innebar beskyttelse for jøder som skulle deporteres, svenske diplomater begynte å delta i daglige forhandlinger med myndighetene i Tyskland, Norge, Frankrike, Danmark og Ungarn. Da Sverige uttrykte en politisk interesse for jøder og jødiske familiers velferd, kunne ikke tyskerne behandle disse menneskene slik de ellers ville ha gjort.

Selv om Nazi-Tysklands byråkrater godtok disse diplomatiske oppfordringene motvillig, så vel som for sent og unnvikende, ble det gjentatte ganger vist at denne strengt diplomatiske og byråkratiske handlingen kunne redde liv, sier Paul Levin i sin avhandling.

Da Nazi-Tyskland okkuperte Ungarn i mars 1944, var målet å fullføre Holocaust av den største gjenværende jødiske befolkningen i Europa, omtrent 800 000. Den 31. mars ble den svenske utsendingen Ivan Danielsson og diplomaten Per Anger a Budapest oppfordret av Gösta Engzell til en svensk forbindelse og å utstede svenske provisoriske pass og andre identitetsdokumenter for sårbare jøder.

Danielsson og Anger eksperimenterte med ulike typer dokumenter og fant ut at provisoriske pass var best og at en signatur økte dokumentets verdi.

Da den svenske diplomaten Raoul Wallenberg på vegne av UD ankom den ungarske hovedstaden i juli 1944, foredlet, utviklet og masseproduserte han svenske beskyttelsespass, og i krigens sluttfase, takket være sitt heltemot, klarte å redde dusinvis av tusenvis av ungarske jøder fra Holocaust.

Historiker Lars Hansson viser at historiene om norske krigsflyktninger, ikke minst om norske jøder, bidro til å radikalt endre svensk flyktningpolitikk.

Forvandlingen fra likegyldige UD-tjenestemenn i møte med nazistenes jødepolitikk til diplomatiske aktivister ble tvunget frem da det svenske grensepolitiet på den svensk-norske grensen daglig ringte dramatiske flyktninghistorier til det svenske UD.