De av oss som ble født på det 21. århundre vokste ikke opp i en tid hvor vi snakker om klasse. Å være klassebevisst har blitt mindre vanlig, ettersom ideologier har mistet betydning for hvert riksdagsvalg i Sverige.
Det betydde imidlertid ikke at man ikke kan forstå at enhver politisk sak kan relateres til klasse. Alt som skal til er litt sunn fornuft for å finne ut av det.
Akkurat nå er det mange som skriver og snakker om den endrede situasjonen i Sverige. Valgresultatet resulterer i et maktskifte der Ulf Kristersson i moderatene slutter seg til nasjonalisten Jimmie Åkesson og Sverigedemokraterna.
Strøm er dyrere og inflasjonen er på vei oppover. Våre demokratiske representanter peker fingre til hverandre og snakker om problemene som om de kommer fra en skrekkfilm. Det snakkes mindre og mindre om klassespørsmålet, nettopp når vi befinner oss i en situasjon der klassesamfunnet er klarere enn noen gang.
M mangler klassebevisst politikk
Moderaterna beskriver hvordan Ulf Kristersson skal bli statsminister i hele Sverige. Men samtidig mangler partiet hans klassepolitikk som inkluderer de laveste inntektene.
Ikke bare ser Ulf Kristersson selv på seg selv som den eneste statlige stiftelsen som kan fikse energipolitikken, men samtidig flagges han av Naturvernforbundet for å ha mangelfull miljø- og klimapolitikk.
Så den må sikre at resultatene for skolens elever går fra negativ kunnskapsutvikling til at flere elever får videregående kvalifikasjoner. Moderaterna ønsker imidlertid å styrke profittlobbyen i skolene og fortsette å fete kapitalen som går i lommene til de rike bedriftene, i stedet for å skaffe mer ressurser slik at alle elever og elever får lik utdanning.
Når det tilføres mer ressurser for å forbedre utdanningsresultater eller styrke miljø- og klimapolitikken, må det også baseres på forebyggende innsats som er inkluderende og tverrgående.
Mørk fremtid for solidaritet
I bunn og grunn handler det om hvilket sosialt syn moderater har på folk. Ulf Kristerssons grunnleggende liberal-konservative idé om mennesker kaster Sverige ut i en dypere krise for arbeiderklassen enn klassen kan håndtere. Fremtiden ser mørk ut for et støttende land.
Mens Sverige vil ha et mer høyrenasjonalistisk regjeringsalternativ enn det som virket tenkelig, er jeg glad for at stadig flere klager på denne utviklingen.
Lærdommen fra denne politiske situasjonen er å være sikker på å organisere. I fagforeninger, ungdomsforbund eller partipolitikk.
Forandring skjer ikke av rødvinsrester, men ved at flere blir med i en bevegelse og krever forandring.
Det er ingen hemmelighet. Vi har sett det før, men vi må se det igjen.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»