Canon er en konsept som mange troende kjenner for godt. Den tidlige kirkes arbeid med å bestemme hvilke skrifter og brev som skulle inkluderes i Bibelen, resulterte i en etablert kanon, som imidlertid er forskjellig mellom de ulike store kirkefamiliene. Nå som den nye regjeringen ønsker å innføre en liste over et lands klassisk litteratur, er det verdt å huske på at slikt tar tid. Det tok århundrer å etablere Bibelens kanon.
I 2006 begynte Danmark å jobbe med å etablere en nasjonal kanon i syv kategorier: arkitektur, design, visuell kunst, teater, litteratur, film og barnemusikk og kultur. Arbeidet har ført til livlig debatt og har også møtt kritikk. Lars von Trier, som fikk sin egen film Idiotene med på listen, klippet han ut det hvite korset på det danske flagget og sydde det sammen til et enkelt rødt fordi han mente at en statsetablert liste over godkjent litteratur mest sannsynlig tilhørte kommunistiske diktaturer.
Når Sverigedemokraterna i fjor foreslo de en kanon etter dansk modell, de ønsket å se en immateriell kanon der verdier og tradisjoner var inkludert. Målet var å skape et nasjonalt samhold som kontrasterte «oss og dem».
Men Tidö-avtalen inkluderer ikke det uvesentlige. Utvalgene av eksterne eksperter foreslås å lage en kulturkanon, noe Ida Ölmedal, leder for Sydsvenskan kultur, sier har en lukten av Sovjetunionen og Karin Pettersson, kultursjef i Aftonbladet, spør ubrukelig handling. Atter andre advarer mot gammel nasjonalisme. Men er rødt eller brunt de eneste fargene en kanon kan ha?
Med alarmerende nyheter om stadig synkende lesing, om hvor få barn og unge som kan ta del i kultur i oppveksten, det er gode grunner til å fremme svensk litteratur i mange fora, ikke minst i skolen. I dag gis lærerne stor frihet til å velge for eksempel hvilke bøker de skal introdusere elevene for. Det er helt rimelig. Men å foreslå en liste, eller flere lister, som er produsert etter visse kriterier – fordi de ikke ligner den som Morgenbladet bruker for sin egen liste: «påvirkning i samtiden, betydning for ettertiden og kvalitet» – har støtte i den profesjonelle prosessen til lærere kan neppe beskyldes for å være kommunisme eller fascisme?
Ikke minst kan selve prosessen med å komme frem til flere svenske kulturverk som burde stå på den listen skape muligheter for gode samtaler om litteratur og kultur på andre arenaer enn kultursider, i hyggelige stuer eller rundt akademiske rundebord. Dette, som Torbjörn Forslid, professor i litteraturvitenskap ved Lunds universitet sier til DN, kan føre til en sårt tiltrengt demokratisering. For åpenbart må en slik kanon gjenspeile mangfoldet som finnes i Sverige.
[ ”Många manliga bibliska gestalter beter sig våldsamt men framstår ändå som hjältar” ]
Og apropos Bibelen. Den første boken på den listen er selvfølgelig den mest leste i verden, hvis betydning for vestlig sivilisasjon ikke kan overvurderes. Heller ikke dens innvirkning på utviklingen av det svenske språket – hvor for øvrig oversettelsen av Gustav Vasa fra 1500-tallet spilte en viktig rolle. Bibelen kan vanskelig beskyldes for å være svensk. Men faktum gjenstår: ingen kanon uten Bibelen.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»