Spekulasjonene er allerede i gang:

Hvem blir det første Venstre-parlamentsmedlem som bryter Venstre-linjen og nekter å stemme ja til et SD-forslag?

Spørsmålet er berettiget når vi ser de enorme krampetrekningene som nå ryster Venstre i dagene etter valget.

På Twitter uttalte partiets integreringspolitiske talsmann, Robert Hannah, DNs (Independent Liberal) lederside som sentristisk, noe som tilsynelatende bør oppfattes som grov uhøflighet.

«Rådet ditt er ikke mye verdt for meg», skriver hun til DN-spaltistene.

Alice Teodorescu Måwe, høyredebattant og lobbyist ansatt i friskolegruppene Academedia, forsvarer også Venstres ledelse.

«Forsøkene som nå gjøres for å lokke de liberale til den andre siden, i strid med de liberales løfter til velgerne, er avskyelige i deres ytterste medlidenhet», skriver han med flytende høyrehat.

Men skrekken gjør seg gjeldende og spørsmålet er berettiget:

Hvem blir den første liberale som bryter partilinjen?

Kontinuerlige privatiseringer

Partihøyre og andre konservative partier må også ta saken på alvor. For liberalistenes situasjon er unik. Det er ikke de samme mulighetene for politisk utveksling innenfor realpolitikken her som i resten av den konservative blokken.

Det ledende partiet, de moderate, har for eksempel en ferdig økonomisk-politisk plan som de ønsker å gjennomføre.

Planen er å fortsette med privatiseringene og demonteringen av svensk velferd som koalisjonsregjeringen satte i gang mellom 2006 og 2014.

Det er forøvrig dette faktum som fikk aksjekursen til friskolegruppene til å skyte i været så snart valgresultatene pekte på en konservativ seier.

Og innrømmelsene moderate må gi til SD for å få gjennomslag for sin økonomisk-politiske plan, er ikke vanskelig for moderate å akseptere.

Har Pehrson noe å gi?

Disse innrømmelsene sies å involvere kultur, svenskbasert lagdeling av omsorg, nedbemanning av forsteder, utrensking av biblioteker, angrep på minoriteter og andre endringer som SD presser på for å skape motsetninger mellom ulike sosiale grupper på lang sikt.

Moderater kan leve med denne utviklingen. Bare de kan gjennomføre sin økonomiske politikkplan.

KD, Kristendemokratene, har på sin side hentet tydelig inspirasjon fra den amerikanske kristne høyresiden de siste årene. I dag har USAs kristne høyre i stor grad utviklet seg til å bli en støtteorganisasjon for Donald Trump. På samme måte har KD i økende grad blitt et støtteparti for Sverigedemokraterna.

Men de liberale?

Visst kan partileder Johan Pehrson rasle bort mange punkter som Venstre nå vil ta opp i forhandlinger med Ulf Kristersson og Jimmie Åkesson.

Men har du noe å gi?

Kan og vil liberale virkelig vedta nye lover basert på svenskhet og hudfarge.

De ideologiske vanskelighetene til Venstre var tydelig synlige da partileder Johan Pehrson, i et siste forsøk bare dager før valget, forsøkte å tiltrekke Venstre-velgere ved å love «aldri å slippe SD inn i en regjering».

Greit.

Men dette er helt irrelevant.

Rasekulturell transformasjon

Det er realpolitikk som gjelder. Det er forslagene til politisk reform som teller. Og hvis liberale skal være en del av en konservativ blokk som styrer Sverige, må de også si ja til deler av Sverigedemokraternas rase- og kulturomforming av samfunnet.

Det er derfor uunngåelig å spekulere i hvor lang tid det vil ta før liberale parlamentsmedlemmer begynner å tvile på om en ny borgerlig økonomisk politikk må ledsages av antiliberale SD-krav.

Med de neste fire års kamper sikre, ser det ut til at sammenbruddet til Venstre bare så vidt har begynt.