Sverige har vært militært uenig siden slutten av Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. Alliansefriheten og nøytralitetspolitikken har blitt en viktig del av Sveriges historie og kollektive bevissthet i denne lange perioden.

Lenge var alliansefriheten og nøytralitetspolitikken også selvinnlysende for de fleste svenske politikere. Sverige erklærte seg nøytralt under både første og andre verdenskrig, med unntak av den finske vinterkrigen hvor Sverige tok et standpunkt for Finland.

Bred konsensus

Flere vesteuropeiske land var nøytrale ved utbruddet av andre verdenskrig, men på grunn av krigserfaringer valgte de å slutte seg til NATOs forsvarsallianse da den ble dannet i 1949, inkludert Danmark og Norge.

I Sverige mente mange at nøytralitetspolitikken hadde holdt landet utenfor den ødeleggende verdenskrigen. Kritikere mente at det snarere var svensk ulydighet mot Hitler.

Uansett var det bred enighet i Sverige om å fortsette med nøytralitetspolitikken etter andre verdenskrig. Det ble støttet opp av et sterkt forsvar. Under den kalde krigen utgjorde svenske forsvarsutgifter noen ganger mer enn fire prosent av BNP. Sverige hadde en sterk marine, en av de største luftstyrkene i verden, og en hær som kunne mobilisere 800 000 soldater.

Men selv under nøytralitetspolitikkens storhetstid under den kalde krigen kunne det stilles spørsmål ved svensk nøytralitet. Skjulte partnerskap utviklet seg i en rekke forskjellige forsvarsområder med USA. Krigsplanleggingen antok at USA ville gripe inn dersom Sverige ble angrepet av Sovjetunionen.

Utad ble det imidlertid ikke sagt noe om dette. I stedet fortsatte politikerne å snakke om svensk nøytralitet. Først etter slutten av den kalde krigen og Berlinmurens fall ble arkivene åpnet og det virkelige bildet dukket opp.

Økte utgifter

Svenske militærutgifter økte dramatisk under andre verdenskrig og holdt seg deretter på høye nivåer under den kalde krigen. Fra 1960-tallet begynte militærutgiftene å synke som en prosentandel av BNP. Den store nedrustningen skjedde etter slutten av den kalde krigen, tidlig på 2000-tallet. Først den sosialdemokratiske og deretter de borgerlige regjeringene la ned en stor del av det svenske forsvaret. Det ble ikke lenger ansett som nødvendig å forsvare landet. I stedet ville militæret vie seg til internasjonale oppdrag.

I 2015 var de samlede svenske militærutgiftene 0,9 % av BNP. Forsvarskutt og diskusjonen om svenske forsvarsevner har blitt en viktig del av debatten om Sveriges NATO-medlemskap de siste årene.

I dag er forsvarsutgiftene oppe i 1,3 % og det er et stort flertall i Riksdagen som ønsker at de skal stige til 2 % av BNP. Det er også et NATO-krav for nye medlemmer.

Slutt på en æra

Hvis Sverige bestemmer seg for å bli med i NATO, vil det avslutte en æra for svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Nøytralitetspolitikken var allerede opphevet med EU-inntreden i 1995, men alliansefriheten overlevde lenger. Samtidig har militære samarbeid med både NATO og USA og Storbritannia blitt utvidet de siste årene.

Så sent som i høstens regjeringserklæring sa den nyvalgte statsminister Magdalena Andersson at alliansefriheten vil bestå og at Sverige fortsatt vil stå utenfor NATO.

Men nå høres nye stemmer og det er nok av bevis på at Sverige slutter seg til NATO. Det ville bety en historisk endring i svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk.