Utsikt er hovedsidevignett for skriftlige visninger. Gjeste- eller faste skribenter fra nær og fjern skriver her slik at vi kan bli bedre kjent med verden.

Norge vektlegges stadig oftere som et ledende land innen bygdepolitikk. De siste årene har svenske politikere henvendt seg til Norge for å få ideer om hvordan hele landet skal leve.

Noen viktige hendelser fant sted for rundt fem år siden som ser ut til å ha sementert Norges posisjon for alvor. Stortingskomiteen for bygdesaker, som la fram sin sluttmelding i januar 2017, var inspirert av Norge. Og året før hadde SVT sendt den store dokumentarserien «Resten av Sverige». I den serien ble det presentert et dystert bilde av Sverige utenfor storbyene, som var i motsetning til en norsk landsbygd hvor alt trives.

En vanlig forklaring i Sverige på den levende norske landsbygda er at eiendomsskatt for kraftverk fortsatt er kommunenes ansvar. En annen ting som kan trekkes frem er at norske politikere ikke har ført en sentraliseringsorientert politikk like mye som sine svenske kolleger.

Mindre oppmerksomhet i den svenske debatten var det imidlertid fokus på en av grunnpilarene i norsk bygdepolitikk: kravet om at den som eier landbrukseiendom skal sørge for at gården blir bebodd og brukt. Det kalles plikt til å leve og plikt til å drive. Dersom disse ikke oppfylles, venter tvangssalg. Og disse behovene bidrar til å presse prisene på landbrukseiendommer kraftig noen steder. I attraktive strøk kan en fritidsbolig med liten tomt koste betydelig mer enn hele våningshuset ved siden av.

Kravet om at gården skal drives kan ivaretas av gårdeier enten ved å disponere gården selv eller ved å forpakte jorda under langtidsleie. Men hvordan boplikten anses oppfylt kan variere fra kommune til kommune.

Noen kommuner krever at gårdeieren skal være registrert der i fem år. Noen mener derimot at boplikten kan anses oppfylt forutsatt at noen har skrevet på eiendommen, som ikke nødvendigvis trenger å være eier. Det siste kalles det upersonlige boplikten.

I Sverige dukker det imidlertid opp denne typen krav svært fremmede etter liberaliseringene på 1900-tallet. Dette til tross for at det er tvangsbomønster i enkelte hus i svenske byer, via borettslag som krever at eieren av en bygård må være folkeregistrert på adressen.

Skal vi forstå hvorfor Norge har en så levende landsbygd, må vi se helheten. Plikten til å leve og lede er to av hjørnesteinene i bygdepolitikken som svenske politikere snakker mer og mer varmt om. Samtidig er dette strenge regelverket et aspekt ved den norske modellen som det ikke tas så mye hensyn til på vår side av landegrensen.

Edvard Hollertz er hovedskribent ved ATL. Han er utdannet agronom og til dels oppvokst på en fjellgård i Norge.