I hver valgkamp er det et øyeblikk som minner meg om fraværet av europeiske spørsmål. I bakhodet nynner bevisstheten som regel litt stille. Så skjer det noe som gjør at tegnet «Men EU da«Begynner å blinke febrilsk i hjernen min.

I år kom påminnelsen da en blå buss med påskriften «Ny energi for Sverige– Gikk til Forsmark kjernekraftverk. Samtidig som den fire dager lange kampanjeturen – med folkemøter i sju byer, frokost for pressen og en rådhuset– møte – da liberale diskuterte om en turne under en valgkamp var en valgturné, begynte jeg å tenke på Brussel.

Nå satt politikere fra M, KD, L og SD sammen på en buss. Neste gang jeg er på et fly på vei til ministerrådsmøter i Brussel, skrek hjernen min.

Du har selvfølgelig rett til å lure på om SD-ministrene vil lande i Zaventem allerede til høsten. Og jeg har rett til å påpeke at SD er det nå betydelig større enn M i tiltak; at Ulf Kristersson lovet Holocaust-overlevende Hédi Fried aldri, aldri, aldri handle med SD; som Ebba Busch har åpent for SD i regjeringen «et begrep» som kan bety hva som helst; og at Johan Pehrson bekrefter det Åkesson kan stole på de liberale.

Som John F. Kennedy sa i sin installasjonsnummer: «Den som prøver å ri på tigerryggen havner lett i magen«Men du lurer kanskje mer spesifikt på hvorfor jeg ikke vil at landet vårt skal representeres av SD i EUs ministerråd? Jeg kommer med tre argumenter.

Mer demokrati og mer samarbeid

Jeg tror at dypere europeisk samarbeid er en nødvendighet for fred, sysselsetting og velstand i vår del av verden. Det krever mer demokrati og mer samarbeid. Men Hovedprogrammet til SD konkludere med at «På sikt risikerer folkestyret å bli svært problematisk å opprettholde i en stat bebodd av flere folk«Et stadig mer integrert Europa må derfor erstattes av en folkelig regjering der vi har en stat for et folk. Det er et ønske som har røtter i Europas mørkeste kapittel, som passerer som blå band i vår svenske valgkamp. drapert over en t-banevogn mot Kabul.

Ikke vennen til arbeideren

For det andre må vi bruke EU-samarbeidet til å forbedre sikkerheten for europeiske ansatte – og SD er ikke en venn av arbeideren. SD ønsket Ikke at EUs globaliseringsfond skal gi støtte til overtallige ansatte i Sverige. I kampen for å styrke arbeidernes rettigheter i transportsektoren stemte SD nei. De stemte også mot regler som beskytter arbeidere mot kreftfremkallende stoffer på jobben.

Hindringer for et bedre miljø og klima

For det tredje: Det er ingen jobber på en død planet. Men hvis katastrofen rammer, kan Sveriges internasjonale klimaarbeid ledes av en regjering der det største partiet har viet sin tid i Europaparlamentet til å si nei reduksjon av klimagassutslipp; nei til å redusere utslipp fra lastebiler; nei til å redusere bilutslipp; nei til investeringer i klimaforskning; nei til reduksjon av matsvinn; nei til forbud mot hormonforstyrrende stoffer i vann; nei til investeringer i biologisk mangfold.

Det ville vært ønskelig med en valgkamp som til en viss grad omhandler hvordan partiene ser på EUs fremtid. I mangel av det må vi stille oss selv spørsmålet: hvilken politikk vil Sverige føre i EU dersom Sverigedemokraterna lander med ministerlommebøker på flyplassen i Brussel?

Erik Sundstrøm
Gjestespaltist
Etterforsker i LO