Den andre uklare saken i svensk politikk for øyeblikket gjelder sosialdemokraternas forhold til NATO. Står et historisk vendepunkt for døren, i lys av russekrigen og en sannsynlig finsk søknad?

Etter en treg start må det sies at det har vært en viss fremgang i S.

statsminister Magdalene Andersson han har nå gått bort fra sin kritiserte påstand om at en NATO-søknad ville være «destabiliserende». Nå vil hun «absolutt ikke utelukke» et abonnement (SVT er «30 minutter”), Men unngår ellers å si mye mer før analyseøvelsene av stortingspartienes sikkerhetspolitikk er gjennomført innen utgangen av våren.

Tidligere utenriksminister Margot Wallström har samtidig rapportert hvorfor en ny vurdering er nødvendig.

En som ikke har endret seg er Anderssons representant Stefan Lofvensom talte om NATO-spørsmålet på en fredskonferanse på Åland i forrige uke.

– For min del var jeg ikke overbevist om at vi plutselig ville ha en tryggere situasjon hvis vi legger NATO-grensen rett ved siden av Russland over hele Europa, sa Löfven til det finske forsyningsselskapet Yle.

«Löfven tror ikke på å ha NATO og Russland side om side. Det øker ikke sikkerheten, sier han», artikkelen fortsetter.

Det er virkelig bemerkelsesverdig hvor lite oppmerksomhet Löfvens respons har vakt her hjemme.

De Kan selvfølgelig er det at Magdalena Anderssons partiledelse allerede har bestemt seg for å si nei til NATO, tross alt, at Stefan Löfven vet dette og derfor ønsker å tilby litt drahjelp. Noe som i så fall ville vært en stor sak.

På den andre siden ikke så er det, da ser Stefan Löfvens inntreden i debatten ut som en hel elefantkirkegård i etterfølgerens porselensbutikk. En historisk ufleksibilitet.

Også noe å merke seg, kan man tenke.

En forklaring på den manglende interessen er kanskje at Stefan Löfvens uttalelser av en eller annen grunn ofte har blitt behandlet med en slags mild overbærenhet i den svenske offentligheten.

Løfter og store forpliktelser ble sjelden tatt på alvor. Det grove bruddet med sannheten har aldri ført til noen stor debatt. Selv ikke da Löfven anklaget sine politiske motstandere for å true demokratiet, var det som om noen var virkelig sinte.

Det er bare Stefan Löfven. Du vet hvordan. Det betyr sannsynligvis ingen skade.

Det er vanskelig å påpeke, men følelsen er at det finnes motebloggere her i landet som har blitt gransket hardere for sine påstander enn den tidligere statsministeren. På godt og vondt, fra et sosialdemokratisk perspektiv.

Löfvens resonnement om NATO var ikke nytt, men det kommer i det folk flest ser på som en ny tid. Vi bør nok ikke anta at omverdenen er like uselvisk som hjemmepublikummet.

Det Stefan Löfven sa om Åland var ikke først og fremst en plass i den svenske debatten om NATO, men i den finske.

Sverige har tross alt ingen landegrenser med Russland. Det har derimot Finland. En veldig lang en, dessuten.

Löfvens tale om viktigheten av en buffersone mellom NATO og Russland er også kjent i andre land som allerede har valgt å slutte seg til NATO til tross for (eller fra deres synspunkt snarere fordi) de grenser til Russland: Norge, Estland, Latvia, Litauen og Polen.

Vi er nå, som du har hørt, i det meste av vårt umiddelbare nabolag.

Når diplomater fra nabolandene forsøker å forstå og forklare hva som skjer i Sverige, synes Löfvens ord å veie tungt. Litt mer enn fire måneder har gått siden han var statsminister i Sverige, og som sådan sjef for de nåværende stats-, forsvars- og utenriksministrene.

Så ja, vi burde nok lytte litt mer til hva Stefan Löfven sier. Og om ikke annet burde han kanskje gjøre det selv.

Viktor Barth-Kron er politisk kommentator i Expressen.

FOR Å VITE MER: Sosialdemokrater innenfra: slik kretser partiet rundt NATO

FOR Å VITE MER: Viktor Barth-Kron: Søvnighet er faktisk ikke noe å skryte av

FOR Å VITE MER: Navalnyjs nærmeste mann på Ann Linde: «Disqualified»

FOR Å VITE MER: Reportasje: Det plutselige vendepunktet i flyktningespørsmålet