Telefonen ringer konstant. Den ligger på et bord i kafeen til Vikingaskeppet skøytearena i Hamar, hvor det arrangeres allround-VM. Svetlana Johnsen sitter sammen med datteren Anne Marie. De har nettopp snakket med moren til Svetlana, som er strandet i byen Sumy nordøst i Ukraina, som ble hardt rammet av den russiske invasjonen i begynnelsen.

– Mamma er i sjokk, sier Svetlana. Han hører det bli bombet og ser russiske fly ankomme fra Kursk som ligger bare 15-160 km over grensen. Vi prøver å sørge for at han kan komme hit, men situasjonen er vanskelig å se. Togene går ikke og situasjonen på veiene er usikker.

– Moren min er et etterkrigsbarn men tantene mine ble født før andre verdenskrig. Tenk deg å måtte gjenoppleve barndommens grusomheter? Det er helt uvirkelig. Jeg ser bildene derfra … Dette er de samme gatene jeg gikk i som barn.

Svetlana Johnsen kom til Norge 1995 – samme år som hun ble ukrainsk sprintmester – og har bodd i området rundt Hamar siden. Han konkurrerte for Ukraina ved OL i 1998 i Nagano, hvoretter han avsluttet sin aktive karriere. I Norge var hun politisk engasjert og var med på Stortinget for Fremskrittspartiet i sin siste periode. Nå jobber han som leder for flyktningmottaket i Alvdal.

Under VM jobber hun som publikumsvert. Svar på spørsmålene og vis folk direkte på tribunen. Et kort øyeblikk gir det henne noe annet å tenke på.

Samtidig prøver han å organisere hjelp på nett. Folk kontakter henne hele tiden og ber henne om informasjon og assistanse. Sumy Central Hospital sendte henne en liste over nødvendige ting; dehydrerte medisiner og manglende utstyr. Foruten å skaffe ting, er det store spørsmålet hvordan man kommer seg til de krigsherjede områdene øst for den polske grensen.

– Vi har ingen distribusjon i Ukraina og det må gjøres raskt. Ellers er det for sent.

Svetlana opprettet et nettsted på Facebook for å samle folk. Det er også online de fleste timene på døgnet og prøver å finne folk å kontakte for de riktige tingene. En stor sum penger er allerede samlet inn for å kjøpe medisinsk utstyr. De samler nå inn penger til en drone.

Mange i skøyteverdenen har koblinger til Ukraina. Fra posten som vert for publikum på tribunen snakker Svetlana kort med den nederlandske treneren Konstantin Poltavets, hjemmehørende i Kharkiv. Samtalene dreier seg om situasjonen til familiene – som er igjen, som klarte å evakuere i relativ sikkerhet til det vestlige Ukraina, dit de bør gå hvis de klarer å forlate landet.

På Hamar arena henger det ukrainske flagget i taket sammen med deltakerlandenes flagg, til tross for at det ikke er noen ukrainske skiløpere på stedet for å konkurrere. En symbolsk solidaritetsgest som Svetlana og Anna Marie Johnsen setter pris på.

Ikke engang russiske skiløpere eller Hviterussland er bra. ISU International Skating Union valgte på slutten av mesterskapet å stenge landene på grunn av invasjonen. Svetlana Johnsen mener dette er et viktig tegn.

– Jeg har aldri før sett hvordan hele samfunnet reagerer så enstemmig. Alle de små tegnene er viktige for å vise Russland og også det russiske folk at dette ikke er akseptert.

Svetlana Johnsens far er russisk og hun har også kontakter med slekt og venner. Han sier det er sjokkerende å legge merke til hvor påvirket de er av russisk propaganda og informasjonen de får fra medialojale til staten. Ettersom Russland vedtar nye lover som pålegger strenge straffer for rapportering av annet enn offisielle uttalelser, reduseres også sjansene for at de endres.

Jeg har venner jeg har kjent i over 20 år som ikke lar seg overbevise. De forsvarer Russland

– Jeg har venner jeg har kjent i over 20 år som ikke lar seg overbevise. De forsvarer Russland. De mener at Ukraina var en sikkerhetstrussel mot Russland, at vi har atombomber og våpen som vi skyter mot russiske soldater. At vi bruker sivile som menneskelige skjold, sier Svetlana oppgitt.

– Tantene mine bor i St. Petersburg. Vi har få kontakter. Nå skrev jeg at vi har en krig, at moren min lever under bombingen. De svarer at det er svært usikre opplysninger.

– Når folk tier, er jeg enig.

Svetlana og datteren Anna Marie han var i Ukraina og besøkte familien sin sist for to år siden, før pandemien. De hadde billetter til å reise til nyttårsaften, men valgte å bli hjemme på grunn av den prekære situasjonen etter at Russland begynte å overføre tropper til den ukrainske grensen.

Svetlana Johnsens barn kjenner godt til Ukraina. De snakker russisk og litt ukrainsk. Familien tilbrakte alltid sommerferien med å sole seg og bade på Krim hvert år frem til Russland okkuperte halvøya i 2014.

– De kjære stedene vi har, de gode minnene fra årene vi vokste opp. Når vi fysisk kommer tilbake dit når forhåpentligvis krigen er over, for å se ødeleggelsene krigen bringer. Dette er minner som jeg vet vi kommer til å ha og som jeg helst vil være foruten.