Barroy er en liten øy utenfor nordkysten av Norge. Det finnes bare i Roy Jacobsens romaner, men alle som leter etter det på nettet kommer for å annonsere Hurtigruten, så øya lever så sterkt også utenfor bokomslagene. Ingrid er hovedpersonen i bøkene om Barrøy, den første, «De usynlige», tar sin begynnelse i 1913 da hun var en ung jente. Nå kommer den fjerde, «Bare en mor», og finner sted om litt mer enn et tiår frem til noen år på 1960-tallet.

Livet går videre Barrøy er usigelig tøff og følger et tempo som endrer seg lite med årene: Potetene skal i jorda, de samler dun og når silda går til alle i båtene. Halve året er menn ute og fisker, kvinner hjemme med barn og daglig slitasje. Jacobsen er en historieforteller som vet alt om verden han har skapt, han beskriver verktøy som har vært brukt i hundre år men som få kjenner navnet på. Han ser mennesker, hver enkelt individuelt, og gjengir noen få linjer, men behandler dem med stor diskresjon. Følelsene deres uttrykkes som et blikk, et uvanlig fast håndtrykk eller en stjålet gest. Dette er mennesker som jobber og uttrykker seg med kroppen sin. Stillhet.

Barroy er funnet langt i beltet av havet, men fortsatt midt i verden. Under andre verdenskrig fløt lik etter torpedoer i land, Ingrid reddet en overlevende russisk krigsfange, forsvant igjen og bor nå sammen med barna sine på øya og mottar også et adoptivbarn som ingen andre vil ha. pass på fordi faren sies å være tysker soldat.

Jacobsens roman det foregår med andre ord på flere nivåer. Den beskriver hvordan krigen fortsetter lenge etter freden: kollaboratører lever ustraffet, «tyske konger» henges uskyldig, noen leter fortsatt etter livstegn etter de som er sporløst forsvunnet. Men akkurat som tiden flyter i sykluser på øya, går historien fremover i bølger; det som skjedde etter 1945 gjentar seg, krigens ofre krysser havet. Som de fleste historiske romaner er Jacobsens også en historie om vår tid.

Det er det fortsatt det er folket på øya, og spesielt Ingrid, som ikke slipper meg. Jacobsen fremstiller henne slik at jeg går ved siden av henne, jeg ser når det går dårlig for henne selv om hun knapt er synlig, jeg bryr meg om henne for barna og jeg bryr meg om avgjørelsene hun må ta for å beskytte dem. Og det hele er på det fantastiske språket, oversetter Staffan Söderbloms like mye som Jacobsens – et poetisk, men ekstremt nøysomt språk som med små og velbalanserte virkemidler gjør mennesker og deres øy så levende og lokkende at jeg skulle ønske jeg kunne bli der for alltid.