DISKUSJON. Vi står overfor de samme utfordringene som vi møtte under den store ekspansjonstiden etter andre verdenskrig. Det må til en mer samordnet styring av elsystemomleggingen, skriver Per Norberg.

© Levert av NyTeknik

De siste økningene i strømprisene har skapt en del debatt og folk har lurt på hvorfor og hvem som har skylden. Som vanlig kreves det tiltak av politikere ikke bare i Sverige, men i mange andre land.

Husk alle forsøkene på å tette en lekkende båt uten å finne ut hvorfor den begynte å lekke. Noe som jeg skal prøve å beskrive med disse linjene og hvorfor det er netteierne som har en viktig rolle.

Bakgrunnen for de tidvis høye strømprisene må sees i markedsmodellen brukt i strømsektoren, der den dyrere kraftproduksjonen bestemmer prisen innenfor et område. Det kan enkelt sies at et område er begrenset av eventuelle flaskehalser i nettverket. Hvis det ikke finnes, vil området bli større og kan dekke hele Europa.

Produksjonen som setter prisen kan i seg selv være svært beskjeden og gir derfor ikke en ide om hva de gjennomsnittlige produksjonskostnadene er. Anvendelsen av denne modellen er noe industrien, i form av strømprodusenter og -handlere, ble enige om og deretter etablert i EU-regelverket. Strømkundene hadde ingenting å si. Men forskriften sier også at dersom systemoperatører i Europa finner modellen upassende, kan andre modeller avtales: hvorfor ikke starte nå?

At den svenske industrien i stor grad solgte ut sin energi etter dereguleringen skyldtes troen på at det var overkapasitet i systemet og at konkurranse ville føre til lavere strømpriser. Det de har savnet (eller rettere sagt ikke har forstått) er at man med utenlandsforbindelser får prisene på kontinentet. I stedet ble utenriksrelasjoner rost av mange fordi de var forventet å redde oss fra mangelen på makt.

I Norge er situasjonen enda mer alarmerende for forbrukerne (de med varierende priser). De nye HVDC-kablene for kontinentet betydde priser som stort sett var høyere enn dem i SE3 og SE4. Naturligvis til glede for de norske vannkraftprodusentene, selv om det var Statnett som var pådriver for prosjektene.

Når man leser intervjuer med industriledere som engasjerte seg i gamle dager, understrekes det ofte hvor viktig det var at hele elektrisitetsvirksomheten – produksjon, overføring og distribusjon – ble holdt sammen i ekspansjonstiden for å møte utfordringene. Det interessante er at vi (og alle de andre landene som har investert tungt i fornybar energi) faktisk står overfor de samme utfordringene vi møtte under den store ekspansjonstiden etter andre verdenskrig. Det er behov for mer koordinert styring av omleggingen av elsystemet. Med dereguleringen forsvant de gamle fysiske leveringskravene og i stedet ble det innført økonomisk risiko (retrospektivt) for de strømhandlerne som ikke klarte å håndtere balansen. Det fungerer bra så lenge det er overskudd av kraft.

Den trenger en markedsmodell som favoriserer langsiktige kontrakter i stedet for variable og garanterer behovet for kraft. I en tidligere artikkel foreslo jeg at netteiere (forhandlere) har et ansvar for å levere og sikre strømbehovet til kundene sine. Det kan kanskje ses på som et tilbakeslag, men produsentene er fortsatt konkurranseutsatt og den som vil være seg selv må selvsagt være det. Da den artikkelen ble skrevet, tenkte jeg hovedsakelig på Sverige, men problemet med maktbalansen vil bli verre over hele Europa ettersom landene går i utakt (spesielt da Tyskland) og skyver problemer over landegrensene.

Eiere av europeiske nett må ta kommandoen over forsyningen av strøm til sine kunder – forhåpentligvis vil de føle et ansvar for at kunder med et moderne uttrykk har strøm hele døgnet. Og har mulighet til å håndtere spørsmålet om finansiering og de kan samarbeide hvis det for eksempel er nødvendig å investere i storskala energilagring for å klare energibalansen.

En positiv ting kan imidlertid sies om strømmarkedet og med tanke på finansminister Wigforss: Fattigdom er lettere å tolerere hvis den deles av alle. Det at vi har fått høye strømpriser i Norden gjør at andre i Europa har unngått enda høyere priser.

For Norberg, tidligere professor i elektroteknikk