Den tyske forfatteren Eugen Ruges roman «Metropol», som ble utgitt i svensk oversettelse i høst, finner sted i Moskva på 1930-tallet.

I ett kapittel sitter ni representanter for det sovjetiske rettsvesenet rundt et konferansebord. Klokken er to om morgenen og mennene har et problem.

Georgij Pjatakov, et ledende medlem av partiet som ble dømt for forræderi, ble offentlig «innrømmet» for å ha fløyet fra Tyskland til Oslo 12. eller 13. desember 1935 for et møte med den onde Trotskij. Men nå har Aftenposten meldt at ikke et eneste utenlandsk fly landet i Oslo i løpet av hele desember måned 1935. Pinlig! Hva å gjøre?

Mennene studerer et kart over Sør-Norge. Tyrifjorden. Kanskje du kan tenke deg et sjøfly? Men hva om det viser seg at jeg er is på fjorden? Kanskje en annen flyplass, i nærheten av Oslo? Vi trenger ikke å stresse dette. Hva om det er et lite fly? Et lite fly ved Oslo.

Så ringer de Stalin og får grønt lys. En romantisk scene, helt klart. Men i Stalins Moskva ble virkeligheten omgjort til fiksjon og fiksjon ble virkelighet. Putin elsker tradisjon.

Mandag økte en russisk karelsk domstol fengselsstraffen til lokalhistorikeren Jurij Dmitrijev fra 13 til 15 år. I årevis har russiske myndigheter anklaget ham for den ene forbrytelsen etter den andre; besittelse av barnepornografi, ulovlig besittelse av våpen, seksuelle forhold med mindreårige. Han ble dømt og løslatt fra tid til annen. Som en ågerer av undertrykkelse har det russiske rettsvesenet lagt renter på renter, år i fengsel har lagt til år i fengsel.

Alt tyder på at dette er en falsk rettssak i gammel sovjetisk stil med sikkerhetstjenesten FSB som pådriver. Yuri Dmitrievs virkelige forbrytelse er at han systematisk dokumenterte massedrapene som FSBs forgjenger, NKVD, begikk i Karelia under stalinisttiden.

Dmitrijev var aktiv ved den karelske avdelingen av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial. I samme uke som den fikk støtte for sin kjennelse, utstedte Moskvas høyesterett et forbud mot Memorial, som i flere tiår brakte kunnskap om Gulag frem i lyset og vernet minnet om ofrene for den sovjetiske staten.

I sin iver etter å skjule historien, gjentar Putin-regimet det.

«Dommeren som forlenget straffen er Ekaterina Khomyakova», skrev en opposisjonspolitiker som var til stede da Dmitryev ble stilt for retten mandag.

Hvorfor var det viktig å utnevne en dommer? Årsaken er åpenbar, sa Dagens Nyheters russekrespondent Anna-Lena Laurén i sin kommentar til dommen: «Ingen skal glemme navnet på dommeren som gikk med på å ta en ulovlig avgjørelse etter Kremls ordre» (DN 27/12 ).

Også dette er en manifestasjon av putinismens tradisjonelle bevissthet: hoffet som et dukketeater. Power trekker i trådene og dommeren danser.

En sånn danserdommer er en av hovedpersonene i «Metropol», Vasily Vasilyevich Ulrich. Vi møter ham som president for en av de falske rettssakene mot høytstående kommunister. Avhør av siktede tar tid, selv om saken allerede er avgjort. Dommeren føler behov for å gå på do mer og mer presserende.

I romanen blir Vasily Vasilyevich Ulrich en komisk patetisk figur. Det gjør lydig ondskap enda mer forferdelig. En av Stalins tjenerinnedommere het faktisk Vasily Vasilyevich Ulrich. Eugen Ruge opplyser i sitt etterord at denne Ulrich i året for «den store terroren» signerte mer enn 30 000 dødsdommer.

«Natt klokken tolv om morgenen» er tittelen på en annen roman om disse årene. Arthur Koestlers klassiker fra 1940. I dagens Russland blir skumringen mørkere og mørkere.

Les flere tekster av Per Svensson.