Denne nyheten ble først publisert i Kommunal Rapport 30. november 2023.
Det forskes mye på tillit og mistillit til partier og politikere, også på lokalt nivå. Den vanlige prosedyren for å undersøke tillit er å be innbyggerne krysse av for spørsmål der svaralternativer er gitt på forhånd av forskere. I en ny artikkel i bladet Vest-europeisk politikk Marte Winsvold, Atle Haugsgjerd, Signe Bock Segaard og jeg prøvde en annen tilnærming. Et utvalg på rundt 1000 innbyggere i Norge ble bedt om å beskrive grunnene til tillit med egne ord. Halvparten av utvalget ble spurt om hva som var viktig for dem med tillit til kommunepolitikere, og den andre halvparten ble spurt om hva som skapte mistillit til kommunepolitikerne. Tanken var ikke å spørre hva politiske meninger var, men hvilke egenskaper og handlinger som inspirerte tillit – eller mistillit.
Mange ulike argumenter har blitt fremført for hvorfor politikere kan stoles på eller mistillit. Da vi sorterte svarene, dukket det fortsatt opp fire hovedgrupper. En gruppe svar gjaldt politikere forutsigbarhet. Det handler om klarhet og pålitelighet. Folk sa at de har tro på politikere som leverer det de lover. Tvert imot ble løftebrudd og nøling fremhevet som grunner til mistillit.
En annen hovedgruppe av svar handlet om hvorvidt politikere ble oppfattet slik moralsk forpliktelse til kontoret hans. Med andre ord: har de innbyggernes beste som rettesnor i utøvelsen av sitt embete? Det som bygde tillit til lokalpolitikerne var om de handlet med innbyggernes beste for øye. En kommunepolitiker må ha gode intensjoner, god moral og gode holdninger, som å kunne samarbeide mellom partier om felles interesser i kommunen. Det som ble fremhevet som grunn til mistillit var ikke bare fraværet av disse gode egenskapene. Årsaker til mistillit var også at politikere ble oppfattet som forsøk på å fremme egne interesser, gjennom inkompetanse, kumpanisme eller korrupsjon.
En tredje gruppe svar gjaldt de fra kommunepolitikerne kompetanse. Dette kan være kunnskap, erfaring eller intelligens, men også gjennomføringsevner, langsiktighet og evne til å sette politiske prioriteringer. Fraværet av disse egenskapene har blitt oppgitt som en grunn til mistillit.
Den fjerde kategorien dreide seg om politikernes reaktivitet. Mens de tre andre hovedgruppene beskriver personlige egenskaper til politikere, omhandler denne kategorien forholdet mellom representant og velger. Å lytte til og ta hensyn til innbyggernes meninger skaper tillit. Å ta avstand fra vanlige mennesker og ignorere meningene deres har gitt opphav til mistillit.
Kan denne forskningen være nyttig for lokalpolitikere som ønsker å bygge tillit og forebygge mistillit? Dessverre er det lettere sagt enn gjort å gi konkrete råd. Vi kan sikkert peke på noen forhold, men det er ganske åpenbare ting, for eksempel at lokalpolitikere må holde seg unna korrupsjon og annen kriminalitet. Videre kan vi si at kompetansespørsmål, som har preget rikspolitikken det siste halvåret, bør være minst like viktig på lokalt nivå. Kommunepolitikere skal – oftere enn rikspolitikere – ta stilling til enkeltsaker som berører enkeltborgernes interesser. Det som er viktig her er kanskje ikke kompetanse i juridisk forstand, men om politikernes handlinger oppfattes som forsøk på å kutte sin egen kake.
Et problem for politikere som ønsker å bygge tillit er at innbyggerne er uenige i spørsmålet om grunnlaget for tillit og mistillit. Hva som er viktig for én velger kan være mindre avgjørende for en annen. Noen av argumentene som kommer frem i vårt materiale er også direkte uforenlige: det som skaper tillit til én velgjører kan skape mistillit til en annen.
Et kompromiss kan være valget mellom samarbeidsvilje og forutsigbarhet. For noen velgere er det for eksempel en kilde til tillit å være tydelig, ha prinsipper og holde seg til partiprogrammer og valgløfter. For en slik velger vil kompromissviljen fremstå som et brudd på løfter, en vaklende politikk og veerhane. For andre velgere skaper imidlertid tillit, å lytte, samarbeide og finne kompromisser til beste for innbyggerne. En slik tilhenger kan se prinsipiell standhaftighet som en måte å ri på motemoten til politiske partier.
En annen avveining setter reaktivitet opp mot langsiktig visjon. Noen påpeker at det å lytte til velgerne er det viktigste for å få tillit, mens andre avfeier medgjørlige politikere som populister som kaster kappene i vinden.
Det kan med andre ord virke som en umulig oppgave for en politiker å bygge tillit på tvers av hele valgkretsen. Men det er kanskje ikke til mye nytte. Størst mulig tillit er absolutt ikke et mål vi bør strebe etter. Vi bør unngå en politikerforakt kun basert på dyptliggende motvilje, men ukritisk tillit er heller ikke bra for demokratiet. Idealet er snarere en kritisk velger som vurderer det politikere gjør, roser det som gjøres godt og kritiserer feil og mangler.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»