Det er mange forskjeller mellom Norge og Sverige. Hvis vi unngår de mer negative forskjellene, kan vi for eksempel merke oss at Sverige har et ekspresstog som går fra Gøteborg til Stockholm på tre timer og fra Stockholm til Oslo på fem og en halv. I enkelte deler av strekningen (i Sverige) holder toget en hastighet på over 200 kilometer i timen.

Noe annet som Sverige har, men som Norge mangler, er EU-medlemskap.

Denne uken har jeg hatt gleden av å ha nærkontakt med begge parter. Jeg kjører ekspresstog langs skinnene mot Stockholm. Der kunne jeg lytte til professor John Hasslers presentasjon om den raske utredningen av en svensk klimastrategi i lys av EUs Fit for 55 klimapakke.

Hassler er professor i nasjonaløkonomi ved Institute of International Economics ved Stockholms universitet. Han har jobbet med klimaøkonomi i over 15 år.

Samtalen med statsministeren

Etter det som trolig var en interessant samtale med Ulf Kristersson (M) før sommeren om klimapolitikk, sosiale endringer og forholdet til EU, fikk Hassler en oppgave. Nytilsatte statsministre synes nok det er litt ekstravagant å kunne dele ut oppgaver, så han ba den erfarne samtalepartneren skrive en rapport basert på perspektivene han presenterte.

Når det er sagt, ble rapporten presentert onsdag i forrige uke (som du kan lese Her). Hele innledningen gir en god oversikt og lister opp 46 forslag til konkret politikk.

Forslagene er ikke nødvendigvis revolusjonerende og hvert eneste forslag må gjennom den vanlige politiske møllen, uavhengig av hva det er å forvandle den solide helheten til en mer flytende masse.

Men det interessante gjenstår og er spesielt attraktivt sett fra norsk perspektiv: Svenskene har fått en enhetlig analyse om utslippsreduksjon og sosial transformasjon, basert på det mest ambisiøse regelverket i verden for dette formålet: EUs.

EU-reglene er nesten reglene i Norge

Statsminister Jonas Gahr Støre kunne i prinsippet gjort det samme. EUs klima- og overgangsregler er i praksis også de norske klima- og overgangsreglene gjennom EØS-avtalen. Regjeringen Støre legger ned store anstrengelser for å utnytte de delene som eventuelt er en del av EØS-avtalen eller diskuterer internt hvordan de skal løses.

Slik vil det trolig fortsette å være i Norge, der regjerende koalisjoner i overskuelig fremtid vil være avhengig av å inngå kompromisser med partier med mer eller mindre uttalt motstand mot EU.

Problemet er ikke at den norske regjeringen eller dens myndigheter er ukjent med EUs klimapolitikk. Under ledelse av EU-vennlige Espen Barth Eide er Klima- og miljødepartementets budsjettdokumenter godt marinert i henvisninger til EUs regelverk. Åpne et PDF-dokument, trykk Ctrl + F og søk etter «UE»: referansene kommer som en perlesnor. Tilnærmingen til EU fortsetter med den nye statsråden Andreas Bjelland Eriksen, som tidligere blant annet var leder for Europeisk Ungdom.

Norge ser på klimapolitikken som en buffet

Problemet er at denne åpenbare og grunnleggende koblingen med Europa, vår venn og viktigste handelspartner, må forvaltes på en unødvendig komplisert måte. Dette er et problem for Norge, fordi samfunnsutviklingen i vårt land på dette området er like mye avhengig av EU som av EU-landene selv. Men mens EU-landene kan lene seg tilbake og få politikken servert som en panoramisk femretters meny, kjører Norge hit og dit og ser på rettene som om de var en buffet, som serveres i mange forskjellige rom.

Forvirring og uforutsigbarhet er dårlige følgesvenner for langsiktig samfunnsplanlegging. Og det er spesielt alvorlig i denne sektoren. Klima- og tilpasningspolitikk er kanskje den grunnleggende forutsetningen for endringer i samfunnet de neste tiårene.

Professor Hassler ble invitert til å snakke om sin raske undersøkelse på den svenske vindenergikonferansen forrige uke, under tittelen «Økonomisk politikk är den nye klimapolitikken». Han holdt ingen presentasjon, det var et intervju – og jeg tror ikke han bestemte seg for tittelen. Det vil si at tittelen ikke var uttømmende. I etterforskningen skriver han at den strukturelle omstillingen av det svenske samfunnet er avhengig av en svært bred politisk tilnærming. Det må inkludere næringspolitikk, regionalpolitikk, fordelingspolitikk og utdanningspolitikk, ifølge Hassler som skriver: «I prinsipiell forstand blir alle disse politikkområdene en del av klimapolitikken».

Nasjonaløkonomer interessert?

Det samme gjelder Norge og akkurat som i Sverige er også vårt forhold til EUs omstillingspolitikk den viktigste retningslinjen vi har å vise til. Det fortjener en uttømmende analyse.

Norges statsminister Jonas Gahr Støre bør sette den på sin juleønskeliste. Eller er det kanskje noen interessante nasjonaløkonomer som kan inviteres til den norske statsministeren for en engasjerende samtale?

Artikkelen er oversatt og tidligere publisert på Altinget.no.