Lars Rocksén, første visepresident i den svenske läkarforeningen, skrev til Läkartidningen om behovet for å avvikle de 21 regionene og behovet for godt lederskap [1]. Jeg er enig i alt du skrev, men det er noen aspekter som jeg mener må veies når den nyoppnevnte parlamentariske komiteen undersøker fordeler og ulemper med Medicare [2].

Vi må ta hensyn til tidsånden. Det påvirker helsevesenet og reglene må bli klarere slik at det er mulig å gradvis vurdere og forbedre det som ikke er optimalt fra starten av.

For et par tiår siden var de fleste arbeidsplasser preget av kollektive løsninger. Lagånden var tydelig på tvers av alle ansatte og ledere kunne være tilstedeværende ledere og ikke konstant opptatt med administrative oppgaver. Dette var viktige faktorer for trivsel og personalutskiftningen var ofte lav.

Siden har tidsånden gradvis endret seg og ført med seg en markant individualistisk arbeidsvisjon. Personalomsetningen har økt og enkelte arbeidsplasser har gått inn i en nedadgående spiral, med mangel i enkelte kategorier av personale [3].

Sammenlignet med andre land gjør lav produktivitet, mangel på kontinuitet i primærhelsetjenesten og det bekymringsfulle faktum at mange primærhelseledere ikke er leger det nødvendig å endre organisering og arbeidsmåte. [4-6].

Den norske modellen, introdusert for over 20 år siden, har vært vellykket og bør studeres nærmere. Der er det kommunene som er pådrivere. De fastsetter avtaler med såkalte allmennleger eller med små private virksomheter som har som oppgave å yte primærhelsetjenesten. En slik modell krever at Sveriges 290 kommuner blir færre og større. Det er ikke rimelig at små kommuner med bare 5 000-10 000 innbyggere har kompetanse til å administrere skole, helsevesen og all annen velferd.

Den norske helsereformen innebar også nasjonalisering av alle sykehus. Vårt nåværende system med 21 regioner, som hver bruker betydelige ressurser på å utvikle registreringssystemer og andre datastyrte løsninger, er åpenbart og svært dysfunksjonelt. Videre er det med 21 regioner ikke mulig å løfte de mindre godt utstyrte regionene i spredtbygde strøk til samme nivå som regionene rundt universitetssykehusene. Nasjonalisering vil derfor koste penger, men det er et must for at helsevesenet skal leve opp til helselovens portalparagraf om god helse og likeverdig omsorg for hele befolkningen.

Behovet for kvalifiserte og kompetente ledere i helsesektoren krever et helt annet fokus enn i dag, når mangelen for ofte og lett kan tilskrives mangel på økonomiske ressurser, til tross for at Sverige har en av de høyeste helsekostnadene per innbygger blant disse EU-landene [7].

Det må legges mye større vekt på god lederopplæring og gradvis opplæring i lederrollen. Det er nødvendig å opprette et helsebarnehage der passende rekrutter blir identifisert, trent og gradvis utdannet i den svært krevende og vanskelige rollen det er å lede og lede en spesialisert og velutdannet faginstans, hvor medisinske forskningsfunn og behandlingsmuligheter utvikles i rekordfart. .

Ressurser vil alltid oppleves som begrensede og må derfor prioriteres, nå og i fremtiden, for de med størst medisinsk behov.

Å prioritere rettigheten krever ikke bare god medisinsk kunnskap, men også høy legitimitet.

Lakartidningen.se 2023-09-12