Setninger:

Det er på tide å evaluere og diskutere norsk bistand til Palestina, skriver Kjersti G. Berg.

Dette er en nyhet. Setningene i teksten er forfatterens egne.

I Norge har forskere, journalister og organisasjoner etterlyst en debatt om norsk utenrikspolitikk i Palestina/Israel. Tostatsløsningen anses som død og tiden er inne for å tilpasse utenrikspolitikken til fakta på bakken. Bistand til Palestina er en viktig del av norsk utenrikspolitikk og dette gjenspeiles i at palestinerne har vært en av de største mottakerne av norsk bistand i 30 år. Dette er en ekstraordinær tid for å evaluere og diskutere denne bistanden.

Enkelt sagt kan målene for bistand til Palestina deles inn i tre: 1. Bygge en økonomisk bærekraftig og demokratisk palestinsk stat. 2. Styrke det palestinske sivilsamfunnet. 3. Støtte grunnleggende behov gjennom humanitær bistand og bistand gjennom FN, spesielt støtte til UNRWA.

På den ene siden har Norge siden 1993 ledet den såkalte gruppen av giverland (Ad Hoc Liaison Committee, AHLC), der USA, Israel og de store giverne deltar på ministernivå. I sin lederrolle planla, koordinerte og mobiliserte Norge internasjonal bistand til palestinerne. I mangel av politiske forhandlinger mellom partiene har denne lederposisjonen uten tvil blitt Norges mest sentrale rolle. På den annen side er Norge en viktig og sentral aktør i bistandssektoren. Bistand begynte med rundt 330 millioner per år i 1995 og beløp seg til 667,6 millioner i 2022-2023.

Siden 1993 har Norge donert 14,5 milliarder kroner, med palestinsk statsbygging, sivilsamfunnet, inkludert norsk, og FN som de største mottakerne, ifølge data fra Nordlig. Norge kanaliserer en betydelig del av bistanden til regionen multilateralt, det vil si gjennom FN, for eksempel til UNDP, UNESCO og FNs humanitære organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). Sistnevnte er den klart største mottakeren, med rundt 300 millioner norske kroner overført i 2022.

Ikke vurdert høyt nok

Norge har donert store summer og investert stort politisk i bistand til Palestina. Men i motsetning til store norske humanitære innsatser som Sør-Sudan og Afghanistan, er verken den norske ledelsen i gruppen av giverland eller den massive norske bistanden grundig evaluert. I 2017 avviste Stortinget faktisk et forslag om å evaluere norsk bistand til Palestina.

Årsaken er at norsk politikk har holdt seg standhaftig i sin støtte til tostatsløsningen i flere tiår. Det er faktisk anmeldelser, men de fleste av dem er korte og fokuserer kun på individuelle prosjekter eller organisasjoner.

En CMI-rapport av 2017 er en litteraturstudie som er svært kritisk til denne bistanden. Det finnes ingen offentlig tilgjengelige vurderinger av det bredeste og mest politiske investeringsfeltet: «statsbyggingsstøtte» til de palestinske myndighetene. Lederansvaret i gruppen av giverland gjør at Norge har et svært bredt ansvar for den bistandspolitikken som føres. Men lederposisjonen i AHLC og den norske rollen ble heller aldri ferdig evaluert.

En annen CMI studie siden 2022 viser den dype økonomiske krisen som UNRWA befinner seg i, men FNs organisasjon har ikke økonomi til å evaluere kvaliteten på programmene sine. Erfaringene og mulige kort- og langsiktige konsekvenser av bistand til Palestina er ikke dokumentert og undersøkt.

Statsbygg uten visjon

I 1993 var målet å bygge en palestinsk stat «nedenfra og opp». Den palestinske staten måtte bygges for å være klar den dagen en forhandlet politisk løsning ble oppnådd. Mye av den internasjonale bistanden har gått til å bygge statlige institusjoner og ulike departementer, til å dekke budsjettene til statlige myndigheter (f.eks. lønn i departementer) og til palestinske sikkerhetsstyrker. Noe bistand var gjenstand for liten åpenhet og gransking, som budsjettstøtte, men ble ansett som politisk viktig.

Med de fysiske utbedringene ønsket de også å demonstrere at avtalene brakte en positiv utvikling på bakken, og håpet var at dette igjen ville gi større støtte til forhandlingene. Siden optimismen på 1990-tallet har bistanden utviklet seg fra et konkret mål om å bygge den palestinske staten til et konkret bidrag til å holde systemet i live og derfor opprettholde en form for stabilitet. Statsbyggingsbistanden har fortsatt, selv om det ikke har vært noen reelle politiske rammer for bistanden, det vil si en reell forhandlingsprosess siden den andre intifadaen i 2000.

To-statsløsningen er fortsatt den generelle rammen og målet for bistand. Men på bakken er det i virkeligheten bare en nominell palestinsk stat i små enklaver, uten kontroll over naturressurser, grenser, luftrom. Samtidig blir Israels 56 år gamle «midlertidige» okkupasjon dypere og mer permanent for hver dag. Utover det har de palestinske myndighetene svært liten legitimitet blant palestinere og kan stå i fare for å kollapse.

I mangel av reell politikk er faren at bistand blir en erstatning for politikk. Her kommer vi til et alvorlig bistandsparadoks: ettersom muligheten for en palestinsk stat blir mindre og mindre levedyktig, har det internasjonale samfunnet holdt seg forpliktet til ideen om en bistandsledet fredsprosess versus en tostatsløsning. Det kan beskrives som å kjøre på motorveien i mørket uten lys, det er et tilsynelatende evig statsbygg uten reell politisk visjon.

Det er på tide å evaluere

Det er åpenbart behov for bistand. Men etter nesten 30 år er tiden inne for å dokumentere hele spekteret av erfaringer med bistand til Palestina, fra sivilsamfunn til statsbygging til humanitært arbeid. Det er nødvendig å få kunnskap om hvordan bistanden har fungert, på godt og vondt, og foreta vurderinger av kort- og langsiktige konsekvenser av denne bistanden i sammenheng. Det finnes en robust internasjonal litteratur om temaer som palestinsk økonomisk utvikling, bistandsavhengighet, demokratisk utvikling, menneskerettigheter, og om aktuelle bistandsdilemmaer og problemstillinger under okkupasjon. Denne litteraturen kan brukes til å diskutere funnene og de mange vanskelige spørsmålene som denne komplekse og politiserte omsorgen reiser.

En økende mangel på bistand kan få dramatiske konsekvenser for en svært avhengig økonomi, både for UNRWA og de palestinske myndighetene. Det blir stadig vanskeligere å mobilisere internasjonale givere til å donere, samtidig som levekårene forverres, både i regionen og under stadig mer ekspansiv israelsk politikk og palestinsk politisk polarisering. Ytterligere kutt i bistanden til UNRWA vil få dramatiske konsekvenser over hele regionen, og de menneskelige konsekvensene vil bli enorme.

Forrige uke møttes ALHC i Washington. Hvis det internasjonale samfunnet vil prøve å gjenopplive tostatsløsningen, må det ta i bruk sterke virkemidler i internasjonal politikk, og både folkeretten og bistand er viktige virkemidler. Men i de mellomliggende 30 årene har det ikke blitt lagt så sterkt press på Israel.

Mange mener det er for sent og at tostatsløsningen ikke lenger kan gjenopplives. Bevisstheten som en global bistandsvurdering vil bringe på bordet er også et avgjørende grunnlag for å diskutere mulige veier videre.

Vi må diskutere hva vi ønsker å oppnå med bistand i mangel av politiske løsninger og en palestinsk stat, og hva vi kan gjøre med bistand i denne vanskelige virkeligheten.

Kjersti G. Berg er forfatter av boken «Palestina. Fakta på bakken» (Universitetsforlaget 2023).