I løpet av 2000-tallet ble mea culpa-retorikken intensivert og begynte å antyde at Sveriges krigstids umoral nærmet seg Nazi-Tysklands. I 2005 åpnet Statens forum for levende historie en utstilling om forholdet mellom Sverige og Nazi-Tyskland. Han presset på argumentet om at Sverige «bidro til Holocaust». Showet ble produsert av regissør Roy Andersson, som kommenterte i DN:

– Hvorfor bidro vi til Holocaust? Dette er showets store spørsmål. Vi bidro begge aktivt ved å selge jernmalm til tyskerne og la tillatelser handles gjennom Sverige, men mest av alt bidro vi ved å smigre tyskerne.

Utstillingens budskap hadde stor innvirkning, og en forfatter skrev at Sverige «var nazistisk» under andre verdenskrig. Det er forståelig hvordan denne oppfatningen kan spre seg. Påstandene hadde imidlertid ikke grunnlag i historisk virkelighet. Sverige bidro ikke aktivt til Holocaust 1941-1945. Den svenske staten har ikke tatt noen aktive tiltak som var vitne til folkemordet på europeiske jøder.

Sannheten er det motsatte.

Den svenske staten gjennomførte unike aksjoner i verden for å sabotere Holocaust og redde livet til titusenvis av jøder, til tross for at de ikke hadde noen tilknytning til Sverige. Men for eksempel har Sveriges handlinger på vegne av norske jøder i 1942 forblitt ukjent i den offentlige samtalen. Likeledes den svært vellykkede svenske redningen av danske jøder i 1943.

Heller ikke Sverige var nazistisk før og under krigen. Faktum er at svensk nazisme var en promillebevegelse på 1930-tallet og knapt eksisterte i krigsårene. I stedet kan den febrilske mea culpa-retorikken fra 2000-tallet tolkes som noe helt annet enn historisk utdyping. Den overdrevne vektleggingen av viktigheten av Sverige var en ganske bisarr form for svensk nasjonalisme, fra et omvendt perspektiv, noe sånt som dette:

«Vi var ikke best, men dårligst, og derfor var Sverige ekstremt viktig!»

Det er en unektelig historisk ironi at det moralistiske 2000-tallet tok slutt i 2010 da Sverigedemokraterna – et parti delvis stiftet av nazistene – kom inn i Riksdagen. Men SD lot ikke retorikken om mea culpa slå deg ned. I stedet begynte partiet å bruke det i sin politiske propaganda. Feilinformasjonen som SD sprer om krigsårene skyldes ikke uvitenhet.

Det er basert på løgner.

Plutselig var det ikke «Sverige» generelt som handlet umoralsk under krigen, men Socialdemokraterna, ifølge SD. For eksempel hjalp «Sossarna» nazistene i Tyskland med å «erobre Europa», sa SD i en oppsiktsvekkende plakatkampanje i mai 2019. Kommunikasjonssjef for SD Joakim Wallerstein kommenterte plakaten i magasinet Resumé:

– Sossene har selv en dårlig historie når det gjelder koblinger til nazisme og antisemittisme, men ingen nevner det i debatten. Dette er en måte for oss å prøve å gjøre det på. Det høres kanskje litt spisset ut, men det er en ærlig måte fra vår side å prøve å skape en debatt rundt dette på.

SDs historiske offensiv nådde sitt crescendo i valget i 2018 gjennom film Ett folk, ett parti – Sosialdemokratenes historie. Så reagerte – endelig – åtte av Sveriges mest innflytelsesrike historikere med en debattartikkel på Dagens Nyheter. De avfeide SD-filmen som ren propaganda:

«Forbindelsen mellom sosialdemokratisk og nazitysk politikk mangler vitenskapelig grunnlag og er derfor falsk. Filmen er full av denne typen unøyaktigheter og feiltolkninger som virker tilsiktede snarere enn uvitende.«