Den ekleste smaken jeg noen gang har hatt i munnen må ha vært leverboksen som ble servert i min finske barnehage tidlig på 90-tallet.

Akkurat som i Sverige var det viktig å «smake». I motsetning til i Sverige ble det ofte servert leverboks.

Men jeg smakte. Han tok tak i den lubne hånden min på gaffelen og stakk den brune, grøtaktige.

Jeg tok en bit, svelget den og kastet opp.

Jeg kastet opp all maten på tallerkenen min, jeg kastet opp på halve spisestuebordet, jeg kastet opp så mye at det sprutet over andres tallerkener.

Slett forresten den første. Den spydde leverboksen er den verste smaken jeg noen gang har hatt i munnen.

Jeg ble slått av et snev av noe lignende denne uken da jeg leste nyhetene om 12 år gamle Murhaf, nå solgt mai blomster for over 4 millioner kroner.

Bunnløs rasisme

Murhaf er gutten som under vanskelige omstendigheter har bestemt seg for å selge Mayflowers for at fattige barn skal få et bedre liv. En ny vinterjakke, et par sko, den oppblåste maten.

Provisjonen han får, om lag 10 prosent av salget, som han drømte om å kjøpe oppholdstillatelse for, «men det går ikke», konstaterer han selv.

Midt i salget rammes han hardt av rasisme. Når den flytter mesteparten av salget til internett, lider den av Sverigedemokraterna. Ordene han møter er groteske.

Men Internett gir også støtte. Murhaf får ros, med rette, og salget eksploderer. Majblomman-organisasjonen hevder de aldri har sett noe lignende.

Magdalena Andersson kjøper en blomst, Ulf Kristersson kjøper en blomst og begge fordømmer rasisme.

Jeg kommer fortsatt ikke over den bitre ettersmaken. Det vil si at jeg ikke er så sikker på at raseuttalelser er den eneste mørke ingrediensen i denne suppen.

Du vil kaste Murhaf ut

For det første er det uforståelig at et barn kan bli født i Sverige, bo her i 12 år og ikke ha rett til permanent opphold.

Verken Magdalena Andersson eller Ulf Kristersson ville åpent si at de vil gjøre det vanskelig for Murhaf å bli i Sverige, men det gjør moren hans. Sverige skal ikke tiltrekke seg asylsøkere, så det må være tøft for de som allerede er her.

Murhaf og brødrene hans aksepterer rett og slett kuppet.

Trist, sier Andersson og Kristersson, mens Åkesson smiler i bakgrunnen. Men la oss kjøpe en Mayflower. La oss håpe det er trøstende.

Denne uken har Kveldsavisen han skrev også om et annet barn. Hun heter Yasmin, er bare ett år eldre enn Murhaf og har bodd i Sverige siden hun var fem år gammel.

Nå risikerer han utvisning til Iran. Der vil jenta bli tvunget til å bære sløret. Der må den politisk aktive kurdiske familien leve i frykt for mullaenes autokratiet og vold.

Dobbel målestokk

Men Yasmin solgte ikke Mayblommor for millioner. Det blir ikke møtt av noe offentlig lovord.

Det ser ut til at Murhaf eller Yasmin bare gis menneskeverd hvis de presterer ti til hundre ganger bedre enn sine jevnaldrende svenske jevnaldrende.

Det er den klassiske dobbeltmoralen av fordommer og rasisme: innvandreren blir sett på som mindreverdig hvis han ikke er på Zlatans nivå, og selv det er ikke nok for oppholdstillatelse.

Moren til Yasmin er utdannet sykepleier, men hun kan ikke jobbe fordi hun ikke har oppholdstillatelse. På Aftonbladet leser vi at han under pandemien fortsatt jobbet i helsevesenet. Gratis.

Kravene til asylsøkende barn er drakoniske, fordi samfunnet har bestemt at de skal være på foreldrene.

Jeg vet ikke hvilken smak som er i munnen min akkurat nå, men det er ikke bra. Som jern etter å ha bitt i kinnene.