Med hennes egne ord: Katarina Vangdal

Artikkelen ble først publisert i Svensk Golf nummer 3 2023. Klikk her for å abonnere på bladet.

Naboen hans vant US Open og startet en bølge av suksess. Lotta Neumann bodde i 56, Katarina i 61. Sammen slo de baller på et lager i Systembolaget. Katarina Vangdal ble kaptein på landslaget. Siden 2011 har han ledet den nye generasjonen gullvinnere og turneringsspillere.

• • •

Vi ble kjent med Italia og jeg møtte Silvia Cavalleri. Hun var en stor golfspiller. Jeg hadde virkelig ingen sjanse. Det var fem hull igjen å spille, og jeg måtte vinne alle fem. Han hadde posert for birdien, en meter fra flagget. Jeg sto på fairway med et fem-jern i hånden.
Jeg slo ballen rett i koppen, vant hullet med en eagle, men tapte så kampen på det 15. hullet.
Det varige minnet for oss alle på laget er den mislykkede visningen. På den tiden holdt alle lagene et middagsshow. Vi hadde skrapet Waterloo med Abba. Konkurransen ble tross alt holdt på Royal Waterloo. Vi øvde hver kveld. Vi hadde laget teksten vår. Forestillingen så ut som ukens høydepunkt.
Vi skulle begynne å synge. Mannen som håndterte alt på scenen ble ekstremt entusiastisk. Ved et uhell, i en slags utålmodighet, rykket han i tauet. Musikken stoppet. Vi fikk aldri gjort våre egne ting.
Det er den typen ting du husker så 35 år senere.
Jeg har fortsatt EM-medaljen, men fremfor alt alle de morsomme minnene sammen med alle lagmedlemmene. Når vi møtes i dag kan vi fortsatt snakke om det, Carin Hjalmarsson Koch og jeg og de andre som vant bronse for Sverige i Belgia i 1988.
I dag kan jeg som kaptein på landslaget lede nye lag med unge talenter som henter sine minner og erfaringer fra EM, VM og andre ligaer. De blir venner, skaper en lagånd som de alltid nyter i karrieren, gjerne i Ryder Cup, Solheim Cup og OL.
I vår tid hadde vi egentlig ikke en god idé. Vi dro til europamesterskap og spilte golf. I dag handler tid på landslaget mer om utvikling, å jobbe langsiktig sammen med våre egne lag, våre trenere og til og med foreldrene vi har tatt med oss ​​inn i bransjen.
Vårt mål i det svenske golflaget er å forberede guttene og jentene våre til å spille på det høyeste nivået av touren.
Jeg kommer tilbake til det nå som jeg har hatt sjansen til å fortelle deg om livet mitt med golf.

• • •

Det var en annen epoke, det var tidlig på 80-tallet og jeg begynte å spille golf som 13-åring. Ellers satser jeg på ping-pong. Golf hørtes gøy ut og bestevenninnen min Krigge tok meg med til Finspång golfbane. Vi bodde alle i Norra Storängsvägen. Lotta Neumann bodde et par hus unna, hun var 56 og jeg var 61.
Lotta var forbildet, alltid omtenksom, den beste sparringspartneren du kan finne.
Han hadde en enorm selvmotivasjon og jeg strittet imot så godt jeg kunne. Faren hans Rune, alle foreldrene i klubben gjorde alt for oss. De har arrangert leirer, guidet til løp og kamper, hjulpet til med fantastisk engasjement. Mange av oss trente sammen, heiet på hverandre, hadde det virkelig gøy i et miljø som var superfullt av golf og sport.
Rune Samuelsson klippet greenene en gang i uken, så gikk vi umiddelbart ut på banen for å sette inn hans vakre greener.
Vi kilet oss gjennom klubbhuset og ble på klubben hele dagen.
Før vinteren handlet det om å finne et sted å trene innendørs. Rolf Nordenberg var direktør i Systembolaget og satt i juniorutvalget. Han lot oss henge et nett i en kjellerbod. Vi ryddet opp så det var liten plass mellom ølbrettene og vinflaskene. Vi traff så rett vi kunne, vi måtte.
Det er mye snakk om å sparke ballen, sette ballen på streken umiddelbart etter å ha slått den. Vi lærte det der på Systembolaget.
Igjen, dette er den typen ting du husker. Fremfor alt er jeg takknemlig for utdannelsen jeg hadde, for at jeg alltid har vært heldig som har gode folk rundt meg, naboer som Neumann og mange andre i Finspångs Golfklubb.

• • •

Lotta vant US Women’s Open, og jeg husker det meste da det skjedde i 1988. Seieren hennes hadde en enorm innvirkning. Jeg ble inspirert, selvfølgelig. Jeg kom til landslaget og ble proff på begynnelsen av 90-tallet.
Samtidig hadde jeg sett på nært hold hvor hardt Lotta alltid jobbet. Jeg begynte å innse at jeg ikke var klar til å slutte i samme jobb. I stedet skjønte jeg hvor gøy det ville være å coache andre. At det var minst like gøy å se andre utvikle spillet sitt og lykkes.
Jeg har alltid båret med meg den følelsen: den fantastiske tilfredsstillelsen av å se andre oppnå drømmemålene sine.
Da Anna Nordqvist vant LPGA-mesterskapet i 2009, var det like fantastisk som da Neumann vant US Open. Begge vant på baner i Maryland, begge var unge nybegynnere som var ferske fra turen. Begge var allerede gode golfere, men det var svært lite sannsynlig at de skulle vinne majors.
Forskjellen for meg var at jeg måtte være med når Anna vant. På Bulle Rock Golfklubb var Patrik Jonsson hans trener og er i dag en av våre trenere i det svenske golflaget. Jeg ble med og hjalp til ved siden av.
Hans siste runde er fortsatt et av golfens største høydepunkter. Han siktet godt til høyre for den siste greenen for å holde vannet ute til venstre. Han slo et trekk. Ballen landet én meter fra flagget.
Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse innen en uke da alt gikk riktig for seg. Og jeg var nok den lykkeligste av alle. Når det skjer er vi trenere minst like fornøyde som spillerne selv.
Det er golfproffens konstante drivkraft å se andre forbedre seg.

«Da jeg kom til Norge i 1994, var det veldig hysterisk. Det var tiden for golfboomen deres. Timeplanene var fullbooket fra morgen til kveld.»

• • •

Jeg jobbet som fagperson ved Baerums GK utenfor Oslo og lærte fort å ha en holdning som denne: «Selv om det er min 23. klasse for dagen, er det elevens første».
Det er ikke vanskelig å slå jernet selv på driving range når du virkelig ønsker å dele lidenskapen din for golf.
Da jeg kom til Norge i 1994 var det skikkelig hysterisk. Det var på tide med deres golfboom. Timeplanene var fullbooket fra morgen til kveld. Store selskaper ønsket at alle ansatte skulle spille golf. Timeplanen var travel. 9-22 på hverdager, 8-20 på fredager og lørdager. Søndager var frie.
Det var galskap, vi trenere må virkelig gjøre jobben vår på banen. Vi lærte mye. Sist men ikke minst møtte jeg min kommende ektemann Lars på klubben. Han ble også trener. I dag jobber han på Landeryds GK i Linköping, hvor vi har bodd i flere år.
Ukene på Mallorca på 90-tallet hadde også stor betydning for treneren min. Per-Arne Brostedt drev Swedish Golf Academy, sammen med blant andre Charlotte Montgomery og Eva Cedervall. Det var et utrolig følelsesladet øyeblikk. Per-Arnes konsept var nyskapende, gjennomtenkt og utfordrende for både elever og trenere. Han har gjort mye «se og gjøre»-arbeid, og har allerede brukt videobriller og diverse treningsutstyr. Det fikk meg til å tenke utenfor boksen. Det var der og da, på Mallorca, jeg virkelig ble lidenskapelig og ønsket å satse enda mer som trener, trener og leder.

• • •

I 2011 ble beslutningen tatt om at golf skulle bli en olympisk sport. Det svenske golfforbundets utviklingssatsing har fått et nytt mål på toppen av pyramiden. Begynn å samarbeide med våre fagfolk. Jeg ble kaptein på landslaget og Henrik Stenson vant OL-sølvet i Rio 2016. Det var nok et høydepunkt og et godt minne.
Jeg kom inn på det tidligere: målet vårt er å forberede guttene og jentene våre til å spille på toppnivået i touren.
Suksess for Sverige i lagligaer som EM og VM er en viktig del av utdanningen. Når vi spiller i sommer – i Finland, Frankrike, Sveits og Belgia – gjør vi det med mål om å vinne. Men når spillere blir eliminert, gjøres det med en langsiktig plan.
Vi har en sterk posisjon og ønsker å ta enda flere spillere til verdenstoppen. I dag har vi en organisasjon med flere usedvanlig kompetente trenere som jobber tett med spillernettverk i sine klubber og på høgskolen hvis de skal dit.
Fredrik Wetterstrand, Patrik Jonsson, Ola Lindgren, Jonnie Eriksson, David Olsson, Carl Magnusson og Martin Olsson har ansvaret for de ulike lagene. Jon Karlsen, Marcus Börjesson, KG Nissén, Niclas Fasth og Peter Hanson er våre eiendeler i SwGT Performance Team. Et lagarbeid med mange involverte.
Det er mange leirer, både i Sverige og i utlandet.
Min rolle som hovedtrener er i stor grad administrativ. Jeg vil at trenerne skal få tid til å gjøre det de er gode på, å gjøre jobben sin med spillerne. Men vi er en kompakt organisasjon. Jeg liker å gå ut og trene på stedet. Jeg elsker det. Jeg vil ikke gå glipp av en konkurranse som den britiske amatøren.

«Våre spillere har motet til å utfordre og oppsøke flagg de kanskje aldri har gjort før. Kampen kommer.»

Vi gjorde det bra. I golfens verden er det nysgjerrighet på vår svenske modell. Utdanningen har utviklet seg enormt. Ingen trener mellom krus med øl på et lager lenger. Men mange av våre største stjerner gjennom tidene har gått gjennom stort sett de samme tingene.
I dag har vi overlevelsesleire som det snakkes om. Fredrik og Marcus sitt mentale arbeid handler blant annet om å prestere selv på dager du føler deg syk, nervøs eller redd for noe nytt. Spillerne våre våger å utfordre og oppsøke flagg de kanskje aldri har gjort før. Spillet kommer. En lavere poengsum kan oppnås med en mer offensiv spillplan. Det er i hvert fall det vi tror.
Jeg gleder meg til golfsesongen 2023. Mest spennende? Jeg vil ikke nevne jentene denne gangen. Det skal bli kjempegøy å se karer som Vincent Norrman, Ludvig Åberg, Tim Widing, Pontus Nyholm og andre, alle på vei til å etablere seg på store turneer.


Golfskolen – se våre instruksjonsvideoer:



Tekst: Sagt for Tomas Hagfeldt • 2023-04-26

Nyheter • Golf Sweden • Intervju • Katarina Vangdal • Nyheter • Swedish Golf Team

Lance Hawkins

"Henivne sosiale medier-nerd. Matelsker. Ond kommunikator. Ivrig ølspesialist. Hardcore bacon-banebryter. Faller mye ned."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *