REVISJON. Kanskje det kan være noe for meg i «Sosialdemokratene – musikalen». Jeg så foran meg en historisk musikal. En «Kristina av Duvemåla» fiksert på arbeiderbevegelsens reise fra Ådalen til Enskededalen. Eller noe Grotesco kunne ha gjort.

Men dette er Klas Abrahamssons oversettelse og bearbeiding på hans e Asmund Flatens Norsk «Arbeiderpartiet – the musical» av 2021. Til tross for svenske oppdateringer og tillegg går mye tapt i oversettelsen. Musikalen, det vil si 23 sanger på rad uten dialog, avsluttes innenfor en armlengdes avstand fra virkeligheten uten å legge til noen høyde eller dybde til historien. «Sosialdemokratene – musikalen» ville kanskje blitt halvveis avskrevet som underholdning på et sosialt samvær. Ikke fordi stykket er direkte smigrende – det er noen glimt av populisme og opportunisme (og at sosialdemokratiet dør) – men fordi de er målgruppen. En stek kan være gøy.

Men med så mange tekster levert så raskt, spiller det ingen rolle etter en stund hva de synger. Alt får samme verdi og synges med omtrent samme innsats. Ingenting fester seg. Disse jævlene kjeder meg.

Skuldrene deres er vanskelige å tolke som kongeparets.

Resultatet er lysår unna Grotescos mørkhumoristiske «Flyktningkrisen – En musikal» for SVT fra 2017, som klarte å si noe viktig om tingenes tilstand i Sverige og underholde på samme tid. Musikere i kapellet som behersker alle sjangre sitter på toppen av en balustrade med ensemblet under bestående av flere vokale skuespillere forsterket av et par ekte musikalartister. Tekstene kommer ut av munnen med en slik fart og kraft at de strengt tatt kunne synge om enhver fest i krise, det er bare å bytte ut noen navn og hjertesaker. Vi har ikke tid til å oppfatte alt ennå. Ethvert element av finesse og ånd går oss forbi. Det er som å ha en konstant flyt av en hårføner i ansiktet i 90 minutter.

Rett diagonalt foran meg i det (til dels svært entusiastiske) publikummet sitter Magdalene Andersson ved siden av Tobias Baudin. Skuldrene deres er vanskelige å tolke som kongeparets. Men jeg registrerer at Magdalena Andersson applauderer sangen om velgerdumhet og ler av ordene «et balansert budsjett og en rimelig skattebelastning». Det er litt morsomt at det er mulig å lage musikk av de ordene. Det tror du i hvert fall i begynnelsen av denne musikalen. At Andersson og resten av mennene i salongen morer seg over uttrykket «en uavhengig skolekapitalist blir utdanningsminister» om den nye regjeringen er litt mer forståelig.

Så det er ikke noe bra med «Social Democrats – the musical»? Vel kanskje hvis du setter pris på humoren på redaksjonssidene, Sveriges Radios satiriske «Public Service»-program og den lokale nyttårsrevyen.

Gunilla Brodrej er kritiker og redaktør for kultursiden til Expressen.