L er både symptom og motor i riktig gir

Kronikk For liberale gjelder høyretilpasning akkurat nå, opp til høyrenasjonalisme. Det er en trist utvikling av et parti som egentlig aldri har kommet overens med bildet av «oss og dem», skriver forfatter Jan-Ewert Strömbäck.

Foto: Karin Lindgren Strömbäck

Om forfatteren:

Jan-Ewert Strömbäck er en forfatter, aktuell med Pioneren Kerstin Hesselgren (Hjalmarson & Högberg bokforlag).

Når Jan Björklund etter å ha gått av som leder av det liberale partiet, har den siste av partiets barrierer mot høyrenasjonalister forsvunnet. Si hva du vil om den stive skolepolitikken til den til tider hånte reserveoffiseren eller fobien til Vänsterpartiet, men hans oppriktige og veldedige måte å lese lusene til Jimmie Åkesson og Sverigedemokraterna på hadde knapt vært likeverdig siden Venstre Torgny Segerstedt og Israel Holmgren angrep nazismen.

Men nå?

Partileder Johan Pehrson driver valgkamp sammen med SD i valgkampen med mål om å fortsette å drive valgkamp sammen i en eller annen form i regjeringsposisjon.

Representant Nyamko Sabuni stilte seg på linje med SD, men trakk seg etter en mislykket spøk om emigrasjon til Norge.

Johan Pehrson har tatt flere steg i samarbeidet med SD uten å møte den samme kritikken som Sabuni har fått.

Anna Kinberg Batra i moderatene trakk seg etter å ha vært for positiv til samarbeidet med SD. Hans etterfølger tar imidlertid til orde for et enda tettere samarbeid med SD uten å måtte delta i interne gateløp.

Du trenger ikke være kjønnsekspert for å utbryte «hva sa jeg».

De liberale tok et avgjørende skritt mot samarbeid med SD i mars 2021. Så de fire partiene L, SD, M og KD er for første gang enige om en felles politikk. Ganske vesentlig og symbolsk handlet avtalen om migrasjonspolitikk. Barbro Westerholm var kritisk i Dagens Nyheter:

«Du kunne ha presentert deg selv som et eget parti av egen fri vilje. Nå gjør de det på en annen måte og slutter seg til tre andre partier som SD er ett av. Og tidligere har jeg vært tydelig på at det er en klar skillelinje mellom migrasjon politikk. de svenske liberaler og demokrater «.

Her ble den unge liberalisten i meg levende. Jeg havnet i en Facebook-diskusjon med Johan Pehrson og spurte om det ikke spilte noen rolle hvilket selskap de liberale var i. Nei, SD var ikke et problematisk parti, la den fremtidige lederen i partiet forstå.

Vi og dem, mater og spiserdet er virkeligheten som kjennetegner det firedelte nasjonalistkartellet, som er lysår fra det den uavhengige liberale Kerstin Hesselgren, hun som banet vei for reformer av velferdssamfunnet, representerte.

På slutten av 1960-tallet var jeg medlem av Folkepartiet og dets ungdomsforbund, FPU. Selv om jeg rakk å gå før jeg fikk stemmerett, ble jeg påvirket av medlemmene og spesielt av venstrevindene som blåste inne i FPU. Vindene var ikke meteorologiske eller opportunistiske fenomener, men en naturlig fortsettelse av den liberale venstresiden som sammen med sosialdemokratene innførte demokrati og ønsket en likhetspolitikk.

FPU var radikal. Sør-Afrika og Rhodesia ville bli boikottet, bankene nasjonalisert. Jeg husker hvordan et medlem av FPU, en kulturjournalist, hadde et større Mao-merke på jakken. Falkenberg ungdomslags kongress mottok et forslag om at FPU skulle oppfordre velgerne til å stemme på daværende VPK, ikke Folkepartiet.

Hjemme i Virserum det var en tradisjonell opprørsånd mot alt som heter autoritet og tyranni. Det er ingen tilfeldighet at byen og området lanseres som stedet der Nils Dacke falt. Aktiv her var også en av Kerstin Hesselgrens sjelesøstre, Elsa Gustafsson, som kom inn i kommunens pensjoniststyre bare 25 år gammel. Hun ble mor til Fridolf Wirmark, som ble medlem av det sosialdemokratiske parlamentet og David Wirmark, kjent som et humanitært tenkende parlamentsmedlem og partisekretær i Folkepartiet og ambassadør i Tanzania og Mexico.

Elsa Gustafsson var leder i det såkalte lokale kvinneopprøret i 1919 med mål om å bryte mannsstyret i bystyret, et initiativ dokumentert av historikeren Stig-Åke Petersson. 40-gradersskalaen var nettopp avskaffet; to år senere skulle kvinner også få politisk stemmerett i Riksdagen.

Listen over kvinner ved kommunevalget i 1919 vant fire seter. Hvis mennene som forberedte valget fikk det de ville, ville ingen kvinner bli valgt. For som den tidligere kommunepresidenten påpekte, bør kvinner først vise seg modne nok til å bli valgt.

Men Elsa ble valgt inn og var da aktiv i drøyt 40 år i kommunepolitikken.

I en vanlig historieskrivning betraktet 1970 som radikalismens tiår. Men jeg tror opprøret mot etablissementet startet mye tidligere. I FPU-bladet Liberal ungdom nr. 7 i 1961, begynte forlegger Hans Nestius (som gikk ned i historien som tilhenger av fri abort ved å organisere abortreiser til Polen) en serie, Glemt Sverige. Han utviklet konseptet som Bertil Ohlin brukte som president i FPU i 1937, med henvisning til psykisk syke, skadet av alkohol – ekskluderte mennesker som de kalles i dag – marginaliserte borgere, forblåste eksistenser som noen vil si.

Nestius skriver: «Det er flere pleietrengende enn vi tror, ​​flere enn vi ønsker å forstå. Vi forstår ikke hva medlidenhet betyr.»

Synd, da, og en 60-tallsvariant av at vi og dem tenker. Og her blir et av liberalismens grunnleggende problemer tydelig.

1961 så også antologien Unge liberale, der Gustaf Lindencrona ga industridemokratiet en sjanse, til og med litt framsynt inntil vi leser at det i hovedsak handler om å gi mer stemme til arbeidernes representanter i bedriftsutvalg. Entreprenøren eller kapitalen er ikke en motpart, men en alliert av felles interesser. Etter argumentene å dømme er imidlertid LO et motstykke.

Disse eksemplene den viser hvor velvillige radikale politikere nøyde seg med å «krype inn i overbygningen», som en marxist ville sagt. Kapitalisme og grasrotforhold ville vedvare mens unge liberale krevde en republikk, seksuell frigjøring og separasjon av kirke og stat.

I løpet av denne perioden var imidlertid venstreorienterte påstander og venstreorienterte bevegelser legioner. De var en tidsånd, men de gjorde seg ikke gjeldende i valgresultatet.

I dag er det tilpasningen til loven som gjelder, både blant velgerne og blant flere partier. Tidsånden er høyreorientert, til og med høyrenasjonalisme. Dessverre gjenspeiles det i valgresultatene og meningsmålingene.

Dessverre er de liberale i dag både motoren og symptomet.

Kennard Benson

"Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.