Byttet av gruppeleder er ingen mirakelkur for liberale

Det har nå gått tre uker siden Nyamko Sabuni (V) uventet kastet inn håndkleet. Fem måneder ut i valget ble det plutselig Johan Pehrsons (V) jobb å forsøke å redde en såret liberalist i Riksdagen. Det er ingen liten utfordring med tanke på at partiet ikke har gått over tre prosent på over ett år, ifølge SVT / Novus.

Dårligste startposisjon for Pehrson

Johan Pehrson er kanskje en garvet og garvet politiker med sterke røtter i sitt parti, men han er ukjent for velgerne. Dagens Novus-måling viser at 39 % ikke kjenner ham eller kan si om han er trygg eller ikke. Det tilsvarende tallet for Nyamko Sabuni da hun tiltrådte var 24 %.

Å være ukjent som ny partileder er ikke bare for Johan Pehrson. Det er uvanlig å skifte ledere så nærme et valg. Det mest avskrekkende eksemplet er nok Lennart Daléus, som ble valgt til partileder i Senterpartiet tre måneder før valget i 1998. Etter en valgkamp der han ble markedsført med «This is Lennart»-plakater, mistet C ni. stortingsmandater. Tapet skyldtes selvsagt ikke bare Daléus, men å etablere seg blant velgerne på så kort tid er vanskelig.

Svært marginalt trøkk med skifte av partiledere

Realiteten i dagens medier gir bedre vilkår, ikke minst gjennom sosiale medier. Men det store spørsmålet er om gruppelederskiftet virkelig er løsningen for fester på tauene. Valgforskere ved Universitetet i Gøteborg har i en rapport publisert om kort tid studert de 50 endringene i partiledelsen som har skjedd siden 1967. Konklusjonen er at en endring absolutt kan gi et løft oppover, men at den er svært marginal, mindre enn et prosentpoeng gjennomsnittlig.

For liberale kan en liten prosentandel åpenbart bety mye, ikke minst på grunn av ambisjonen om å tiltrekke seg moderate støttestemmer. Å avgi sin stemme til et parti som ligger langt under parlamentarisk barriere som L er risikabelt i dag fordi den stemmen risikerer å bli skrotet.

Touch for Andersson og Lööf

Endringen som topper listen over suksessrike politikere av partilederskifter er da Stefan Löfven (S) tok over etter Håkan Juholt (S). Da økte sosialdemokratene med drøyt fem prosentpoeng på seks måneder. Men det var mer en exit Juholt-effekt enn en Löfven-effekt. Moderaterna hadde en lignende utvikling da Ulf Kristersson tok over etter Anna Kinberg Batra.

De eneste statistisk signifikante endringene i dagens Novus-måling er tapet av Magdalena Andersson (S) og Annie Lööf (C) med henholdsvis fem og fire prosentpoeng. Dermed avbryter leder S den oppadgående trenden som preget hans tid som partiledelse. Forklaringen er trolig at effekten av den innledende krisen etter krigen i Ukraina har gitt seg. For Annie Lööf betyr ikke tapet noen store endringer, hun forblir på sjetteplass. Men krigen gjør at hun i likhet med andre småpartiledere havner i skyggen.

100-årshistorien står på spill

Snart er det ventet en valgkamp der partilederne igjen står i sentrum, noe som selvsagt jevner ut oddsen når det gjelder muligheter for å bli sett.

For Johan Pehrson (V) og Venstre står mer enn 100 års historie som stortingsparti på spill. Men så lenge Pehrson ikke tråkker helt på pianoet under valgkampen, er det nok få som vil klandre ham dersom partiet går ut av Riksdagen. Og hvis gruppen klarer å henge på, får de heltestatus. Selv om hans politiske prosjekt er det samme som Nyamko Sabunis, både når det gjelder regjering og politiske prioriteringer. Politikk kan være en urettferdig bransje.

Kennard Benson

"Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.